Gradering til Ⅲ dan-2

Det har dessverre vært lenge mellom hvert innlegg nå, men gårdagen var såpass viktig at jeg trengte å få det ut. Forrige helg var det gradering i klubben, og vi fikk fem nye Ⅰ dan-er, én ny Ⅱ dan, og selvsagt en del nye på ulike delgrader. Ettersom jeg var i Oslo (på den aller første konferansen min – forskerskole i kjønnsforskning), skulle jeg gradere meg på lørdagen, da alle de øvrige fargebeltene skulle opp; for min del var det én elev til 7. geup, seks elever 6. geup, to til 6. geup-1, seks til 5. geup, fire til 5. geup-1, én til 4. geup-1 og en elev til 3. geup, til sammen 21 barn; dessuten hadde jeg to juniorer til 5. geup og én junior til 4. geup; summen av alle var altså 24 elever opp til test fra Barn 2 og Ungdom 3 (samarbeid mellom Isak (Fagereng) og meg). Jeg skulle opp til test på slutten av dagen, men det ble det ikke tid til, så graderinga ble flyttet til torsdag denne uka – den 15. desember.

Så kom gårdagen, og i tillegg til fire barn, skulle Martin opp til Ⅱ dan-2 og jeg til Ⅲ dan-2. Da Martin startet mønstrene sine (hold pekeren over for å se romaniseringa: 포은 틀, 계백 틀, 의암 틀 og 충장 틀), ba master Larsen meg om å bli med, så jeg gjorde det, det jeg greide. Mønstrene føltes bra! Jeg kjente at kroppen endelig var med på leken, mer enn hva den hadde vært på lenge, så da jeg kom til mønstrene for Ⅲ dan-1 (삼일 틀 og 유신 틀) syntes jeg de ble meget godt gjennomført. Jeg endte da faktisk opp med å ha gått 36 + 44 + 45 + 52 + 45 + 33 + 68 = 323 bevegelser – jeg skulle få jobbe for graden! Og det var mange tanker som raste gjennom hodet mitt da jeg fikk de ekstra mønstrene …

Etter det var det gjennom det sedvanlige øvrige: Firevendinger med spark, arrangert sparring (머봄 맛서기 og 발 맛서기) og selvforsvar (mot stokk), med påfølgende knusing (front knyttneve, middels tvistspark, flygende side–bakspark). Fotsparringa var … grei nok (jeg hadde av ei eller annen grunn ikke fått med meg at jeg skulle gjøre det før tidlig denne uka), mens jeg mener å ha laget gode modellsparringer. Knusinga med flygende side–bakspark greide jeg ikke skikkelig (barn én av to planker), selv om jeg hadde øvd på det flere ganger og fått det til godt, men det øvrige var bra. Teori var jeg sikker på (selv om jeg måtte lure meg vei gjennom historia til 유신 틀 ved å starte på tillegget om hva utgangsstillinga betød – av ei eller annen grunn ville hodet mitt bare huske navnet 김둑량, i stedet for 김유신, men da jeg startet på forklaringa til utgangsstillinga, kom navnet tilbake av seg selv.

Jeg fikk bare én plank på knusing med front knyttneve, som jeg kanskje tok litt for lett på? Jeg hadde i hvert fall lyst til å demonstrere tydelig at det var enkelt for meg, så jeg hadde et raskt punch inn med godt tilbaketrekk. Straffen for hovmodet var at jeg skrapet opp hånda ganske godt …

Masteren mente jeg hadde stålkontroll på teorien, han var veldig fornøyd med stegsparringene og selvforsvaren, han syntes knusingene var grei nok (som han bruker å si …), han mente jeg sparket særs godt (særlig front–front–sving–sving–side–side), og han syntes jeg gikk veldig gode mønster; det jeg må jobbe mer med, er ned–opp–ned-bevegelsen; der var Martin bedre enn meg. Jeg gikk med veldig mye kraft, og det gikk nok på bekostning av avslappinga, så jeg har noe å arbeide med i månedene fremover. Han sa ingenting om stillingene, som jeg tar som et tegn på at alt var som det skulle være (med andre ord at jeg har greid å få bevegelsen fra stillinga A til B til å bli mer flytende, i stedet for det alt for høye løftet med den ledende foten som jeg har hatt en tendens til). I det hele tatt føltes det som en veldig god test, og de som så på skrøt veldig (inkludert ungguttene, som Lars Marius (landslagsgutten vår).

Da jeg kom hjem, disket Kjersti opp med mat og kake til meg, etter å ha vist meg alt arbeidet hun hadde fått gjort i løpet av dagen. Det heftige oppussingsprosjektet vårt – i stor grad stort sett utført av henne – nærmer seg slutten, og forhåpentligvis er vi ferdig innflyttet på stua, spisestua og kjøkkenet innen søndag. Kvelden ble avsluttet med brownies, juice og TV-serien 런닝 맨 (Running Man), og i natt sov jeg bedre enn på veldig lenge.

Verdensdagen for selvdrapsforhindring 10. september 2016

En dag etter trening, da jeg måtte få uttrykt tankene mine: Carpe·mortem (Grip døden), skrevet i støvet på busskurglasset.

Bildet «suicide-illustration-43» fra Sam Parker’s artikkel What Can We Do About Britain’s Male Suicide Crisis?, 7. desember 2015, Esquire UK.

― How are you?

― Don’t ask if you don’t want to hear the answer.

― I really want to know …

― I’m shitty, getting worse every day.

Vellykket og lykkelig utenpå …

For noen dager siden var jeg den ene av de to samtalepartnerene over. Ikke alle er så heldige at de har ei venninne (eller venn) som forstår og som ønsker å vite; ikke alle har – ikke minst – noen som faktisk spør og oppriktig ønsker å vite svaret på det sedvanlige spørsmålet Hvordan har du det?. Ikke alle har noen i omgangskretsene sine som ser dem. Ikke alle har en omgangskrets.

Jeg har mange ting som burde gi meg all grunn til å være glad, lykkelig, fornøyd med livet – mange ytre omstendigheter som burde tilsi at jeg ikke bare anså meg selv som, men følte meg selv som ikke bare et vellykket menneske, men lykkelig. Jeg anser meg selv som vellykket; jeg føler meg mislykket. Jeg har tatt en ny grad på universitetet, en grad der masteroppgaven ga meg summa cum laude, og oppgaven ble tildelt prisen for 2015s beste masteroppgave på UiT med et kjønnsteoretisk perspektiv; jeg har fått meg jobb på Registreringssentral for historiske data, der jeg settes pris på for jobben jeg gjør (og den jeg er?); jeg har ei flott kone som bryr seg om meg og lar meg være meg selv, langt mer enn hva mange andre hadde gjort; jeg har noen særdeles gode venninner som jeg alltid kan stole på aldri kommer til å snu meg ryggen. I det hele tatt har jeg egne evner og ressurser rundt meg som alle burde tilsi at jeg er glad, lykkelig og fornøyd med livet. Men jeg er ikke glad; jeg er ikke lykkelig; jeg er ikke fornøyd med livet. Jeg ser ingen verdi i meg selv for min egen del.

Sort/hvitt-bilde (egentlig en anigif, men jeg valgte stillbildet) av en mann som oppgitt lener seg bak mot veggen, og sier det så mange folk så mange ganger skulle ønske de sa: I’m not fucking fine. Hentet fra bloggen Demons Live in Me.

… men ødelagt innvendig

La meg være litt grusom. Du som har en unge: Tenk deg at hver dag du står opp, er den første tanken du våkent tenker, at du finner barnet ditt brutalt ihjelkjørt. Du som er et søsken: Tenk deg at hver gang du setter deg på busstoppen, greier du ikke å bli kvitt tanken om at søskenet ditt henger fra lyktestolpen ved siden av, død. Du som har en god venn: Tenk deg at hver gang du vasker koppene, greier du ikke å la være å se for deg at den gode vennen din gjør det samme, og ved et uhell knuser et glass som skjærer over pulsåra og tar livet av ham – sakte. Du som har ei god venninne: Tenk deg at hver gang du skjærer opp mat til middag, greier du ikke å la være å seg for deg venninna di liggende på gulvet, med kniven kjørt inn til skaftet en plass mellom andre og syvende venstre ribbein.

Forferdelige tanker, ikke sant? Forskjellen er at dette er det jeg gjør hver dag, om meg selv. Men kan du ikke bare la være? Ingen vil tenke slike tanker; det er derfor det er en sykdom. For tida går det forholdsvis bedre, så jeg tenker ikke hver eneste en av disse hver eneste dag; noen av dagene er det ikke så verst, og jeg tenker bare én slik tanke i løpet av dagen; andre dager kommer de tilbake igjen og igjen, og i mange andre, langt grusommere varianter. Men det går altså bedre denne uka; vanligvis skjer det bare et par ganger for dag. Men andre har det da verre; jeg burde ikke klage!

Høres det slitsomt ut? Det er det. Det er derfor jeg jobber så lange dager som mulig; ofte er jeg først på jobb og sist å dra. Det er derfor jeg påtar meg aktiviteter og ansvar, mer enn hva mange andre ønsker. Det var blant annet derfor jeg jobbet 10 til 16 timer daglig med masteroppgaven min, vanligvis seks dager i uka – i perioder sju. Jeg er velsignet med evna å kunne jobbe særs konsentrert, og hvis jeg bare har noe å henge fingrene i, slipper jeg tankene mine.

Er det flere enn meg som hører det absurde i å ønske å slippe tankene mine? Er ikke det jeg prøver å gjøre å slippe unna meg selv? Er ikke det egentlig et umulig prosjekt?

Mann, mandighet og selvdrap

Jeg har lært av feilene jeg har gjort tidligere, og enda hvor mye jeg måtte ønske at jeg ikke satt her og tenkte dette – ɔ: at jeg ikke lenger eksisterte – så gjør jeg det. For min del handler dødsønsket i stor grad om ønsket om ikke å eksistere; dessverre er det få andre måter å gjøre det på, enn å forgå. Men jeg er en ressurssterk mann, både av indre og ytre omstendigheter. Jeg har nok en gang – for tredje gang? – begynt i psykiatrisk terapi, fordi jeg kjenner meg selv så godt at jeg i tide tok opp den negative spiralen jeg begynte å bevege meg i med fastlegen. Det er litt mindre vanskelig å gjøre det nå enn første gang, men jeg føler meg akkurat like udugelig som mann likevel. Kanskje det er det som gjør at menn er så «suverent» mye sterkere representert på selvdrapsstatistikken enn kvinner? Jeg synes Sam Parker (referert over) beskriver problemet veldig godt i artikkelen sin fra 2015:

Imagine a virus we don’t fully understand is killing young men in record numbers. It kills three times as many British men as women, although nothing adequately explains why. The government confirms that while almost all other leading causes of death are being slowly eroded by medical and social progress, deaths caused by this virus are at their highest for decades. Yet the money we spend on researching and treating the problem stands at a fraction of what we spend on those other leading causes of death, as do charitable donations from the public.

The deaths this virus has caused have risen to the point that if you are a man between 20 and 49, you’re more likely to die from it than cancer, road accidents or heart disease. It is the biggest threat we face, the number one killer. The figures are chilling, and yet still it is something we hardly discuss, in public or private — which is a significant part of the problem itself.

Selvdrap – et ord som Politiet er flinke til å bevisst bruke til fordel for «selvmord» – er det riktige ordet å bruke. De som har sett bloggen min før, har sett sitatet jeg har øverst til høyre fra Metanoia.org/suicide: Suicide is not chosen; it happens | when pain exceeds | resources for coping with pain. (Linjeskiftene satt inn av dem.) Det var slik det var for meg. Da jeg sist gang forsøkte å ta livet mitt, var det ikke fordi jeg bevisst valgte det der og da, ei heller fordi jeg hadde planlagt å gjøre det på det tidspunktet; det som skjedde var at et noe ble for mye, og jeg forsvant mentalt fra denne verden og eksisterte kun i handlinga som skulle forløse meg. Skuffelsen over å mislykkes var total. Et mord er ei tilsiktet handling, et drap er utilsiktet; (i praksis) ingen begår selv-mord – glem ikke at den suicidale lider under den for unge voksne nest mest dødelige sykdommen vi kjenner til. Jeg anbefaler enhver å stikke innom Verdens helseorganisasjon og lese faktaarket «Suicide», og IASPs side om verdensdagen for selvdrapsforhindring.

Over skyene er himmelen alltid blå, og så blir alt svart

Bilde fra Suicide Prevention [Project] på Tumblr.

Jeg er utmerket godt klar over at det hadde såret mange dypt om jeg skulle begå selvdrap; derfor gjør jeg mitt beste for å forhindre at det skjer. Jeg kan ikke love at jeg lykkes. Det jeg håper, er at de rundt meg skal forstå at selvdrap og selvmord er to forskjellige ting; dersom det skulle skje, vet de da – i det minste – at de ikke har noen grunn til å klandre seg selv for noe. Kona mi, familien og vennene mine har gjennomgått mye på grunn av meg, og jeg er dem evig takknemlig for alt de har gjort. Jeg kan ikke love at jeg ikke kommer til å begå selvdrap; det jeg kan love er at jeg skal gjøre mitt beste. Det jeg kan håpe er at de tror meg på det.

Ny blogg II: Kjønn før og nå

Banneret valgt til forskerbloggen min Kjønn før og nå. Bildet viser ei romerinne som har en form for brystklede og som er i ferd med å senke seg ned på en mann.

Jeg har endelig fått min egen forskerblogg, og det må vel være lov til å være kry av det! Bloggen er under paraplyen til Forskning.no, og har tittelen Kjønn før og nå. Uheldigvis er URL-en jeg har fått, vel, ikke helt god; «kjonn-og-na» er ikke den beste omskrivinga av bloggtittelen de kunne kommet med. Første innlegget mitt ble lest av forholdsvis mange, later det til, og nå fremover antar jeg at jeg kommer til å skrive i første gang om Sulpicias dobbeltinversjon. Følg med!

Ny blogg: Medie- og dok.vit. UiT

Jeg har fått ansvaret for å undervise medie- og dok.vit.-folkene i blogging og sosiale medier, og opprettet en blogg på vegne av dem. Første innlegg ble lagt ut i går (som del av forelesninga/bloggverkstedet), og kan lese på bloggen Medie- og dok.vit. UiT

Velkommen til medie- og dokumentasjonsvitenskap i Tromsø!

Endelig er høstsemesteret i gang igjen, og alle vordende dokument- og medievitere ønskes hjertelig velkommen til UiT. Denne høsten er det satt av seks timer fordelt på tre økter der vi skal diskutere sosiale medier generelt og blogging spesielt, og dere skal få anledning til å starte opp deres egen blogg […]

Et lite stykke blues (fra Robert Johnson – Crossroads Blues)

Hele dokumentaren – Robert Johnson – Crossroads Blues – burde sees, men for å se det lille utdraget jeg har i mente, gå til 56′ 46″. Her er teksten (selve låta starter på 58′ 01″:

Skitten blues

My new girlfriend Name is Vaseline My new girlfriend Name is Vaseline Slickest downtown lover Think I ever seen.

Nominasjon til Åse Hiorth Lerviks pris

Etter mange hyggelige tilbakemeldinger og glimrende resultat på mastergradseksamenen til jul, har jeg måttet nyte en kalddusj i ettertid i form av å måtte innse at antikken har en lite opphøyd status i Norge, og spesielt her i Nord; jeg nevner det for så vidt også innledningsvis i avhandlinga. Men nå har jeg hatt gleden av å bli nominert til Åse Hiorth Lerviks pris for beste masteroppgave, og fikk i dag invitasjon til sommerfesten der utdelinga gjøres. Da er det bare å krysse fingrene, og håpe at oppgaven trekker det lengste strået. Hvordan den andre oppgaven er, vet jeg ikke (Paula Ryggvik Mikalsen, HSL-fak.: But you can’t get me out of the story: Feminist Revision of Fairy Tales in Short Stories by Margaret Atwood and Angela Carter. Nominert av Gerd Bjørhovde, Institutt for kultur og litteratur, engelsk litteraturvitenskap), men jeg burde kanskje lese oppgaven i forkant av festen?

Når jeg ser gjennom gamle artikler her, ser jeg at jeg faktisk aldri har presentert oppgaven min. Inntil jeg får ut finger’n og får gjort det, kan oppgaven hentes via Munin for dem som måtte ønske det.

Lingua latīna: Tibull om alderdommen

Quam potius laudandus hic est, quem prōle parātā occupat in parvā pigra senecta casā

Tibull 1.10.39f

Tibull skriver som alltid komplekse verselinjer. Hvis man omrokerer linjene, blir det kanskje lettere å skjønne hva han sier: Quam potius laudandus hic est, quem – prōle parātā – pigra senecta in parvā casā occupat.. Jeg syntes det var godt sagt, og lar ordene stå som de er. Hvor mye mer prisverdig han er, ham – med barn [eg. avkom] i hand – den rolige alderdommen opptar i et enkelt hus.

RHD: Dagens spennende personlighet II

Ole Johannesſen Forrestraa – «Fangutten» (0543.6.2)

Informasjonen som er å lese om «Fangutten» i folketellinga fra 1875. For øvrig er alt materiale fra 1875-tellinga nå åpent tilgjengelig for alle (100-årsgrensa er for lengst passert) på Digitalarkivet.

Det egentlige etternavnet til denne karen, var muligens egentlig Før(r)estraa(e), jf. krets 6, liste 7, person 9 og krets 7, liste 17, person 6 og 7. Han bodde på Snortum (eller Snartum) i Vestre Slidre prestegjeld, Oppland fylke, ble født i 1825 i Røen sogn, og han ser ikke ut til å være å finne i verken 1865-, 1900- eller 1910-tellingene, så det var heldig at han dukket opp her.

Man ser at han står oppført som Inderst. Hva var det? Norsk historisk leksikon (Cappelen akademisk forlag, Oslo, 2. utg. 1999) har denne forklaringa:

Innerst (til dansk inderst eller indsidder) kaltes en person som bodde til leie og hadde egen husholdning.

Jordbruksdata for gården Snortum (Snartum⁇)

Gården var ikke spesielt velstående, og eid av noen andre. Av dyr hadde de 4 kyr, 1 kalv, 6 får og lam og 4 geiter og kje; av utsæd hadde de ¹⁄₂₀ tønne rug, 1 tn. bygg, ¹⁄₅ tn. blandet korn, ¹⁄₂₀ tn. erter og 3 tn. poteter, så det var jo ikke så verst, skjønt det hjalp nok lite når alt var eid av noen andre enn de beboende.

Skrift til Imladris: Schwabacher mollis

Hvorfor jeg bestemte meg for å lage en «myk, levende Schwabacher»

Schwabacher mollis

• Skrift utformet av Tor-Ivar Krogsæter, basert på Schwabacher, Rotunda og Fraktur.
• Penn: Stålspisspenn str. 2. Blekk: Winsor & Newton Ink (957 Cobalt).
• Papir kjøpt på Panduro (husker ikke typen per nå, men kan sikkert oppdatere med papirtype senere)

Stort bilde er å finne på bunnen av posten.

Den kjære studentforeninga vår, Imladris, har gjennom de 13½ årene den har eksistert hatt gleden av å utnevne fire æresmedlemmer. Det første av disse var vår alles kjære mørkefyrste Ⅳ, bautaen som foreningen hviler på, ridder Ole-Kristian Olsen; etter ham ble ridderne Thomas Øiaas Fordal og Lill-Iren Gabrielsen Mikalsen beæret med dette, på det samme måte; og nå på det siste årsmøtet vårt ble ridder Yngvild Marie Kaarbø Wiese siste tilskudd til denne æras høyborg. Ingen av de tre siste har fått diplom for dette, men prosessen er i gang, og jeg har nå endelig fått fullført første trinn: Skrifttypen.

Veien til en ny skriftfamilie

Jeg visste at jeg ønsket å ha ei gammel skrift som grunnlag, og begynte først å leke meg med hvordan diplomet kunne se ut. Tittelen på arket Æresmedlem og Herved slås (…) til (…) med denne begrunnelsen ble forsøkt skrevet ut, først på tegnepapir (som egnet seg svært dårlig til blekk – blekket fløt bare ut og papiret klumpet seg opp i spissen), deretter på godt papir kjøpt sammen med tårnherren i forkant av årsmøtet.

Etter dette begynte jeg å lage til en mal for linjeavstandene, skåret ut av papiret og solid forsterket med tape i hjørnene; dermed kan jeg, når jeg skal tegne opp ramma for et nytt diplom, bare legge malen på arket og tegne langs med rammene til malen. Neste del av prosjektet var å finne skriftforma, og det var en langvarig prosess.

Eksempler på gotiske skrifter, hentet fra Wikimedia Commmons. Legg merke til den spesielle H-en, som minner svært mye om H som skrevet i gotisk hånskrift, og den horisontale streken som markerer g-en.

Kilde: Wikimedia Commons. Bildet er opphavsrettslig frigitt i henhold til Creative Commons-lisensen.

Valget falt først på Schwabacher, men noen av elementene, som den spesielle H-en, og den harde streken over g-en, gjorde at jeg visste jeg ønsket å gjøre noen endringer. I tillegg hadde jeg på forhånd laget en variant av Schwabacher jeg likte veldig godt, særlig i form av ordene Herved slås, her vist:

Eksempel fra det andre utkastet jeg gjorde til æresmedlemskapsdiplom. Jeg likte spesielt godt forma H-en fikk, med den hengende høyre bua, og den forlengede staven til v-en, med krøllen på toppen. Jeg valgte også å gå for lang s (ſ), både fordi den ser bra ut, fordi den gir flere ligaturmuligheter, og fordi den motvirker anakronisme i skrifta.

Med Schwabacher og til dels Fraktur og Rotunda som utgangspunkt, bestemte jeg meg for at jeg, før jeg fortsatte, måtte definere hele skrifta, ut fra noen ideal: Jeg ønsket høytideligheta Fraktur og Schwabacher ga, men uten den harde g-en og uvanlige H-en til Schwabacher, og med den behagelig følelsen Rotunda ga.

De første skissene

En av de første tingene jeg fant ut, var at jeg likte den høytidelige, men rolige følelsen jeg fikk av at bokstaven ble innledet med ei bue fra venstre til høyre, avsluttet med en krøll ned til bunnlinja; den kan sees f.eks. i bokstaven A øverst til venstre. Jeg jobbet meg gjennom majusklene, og fant etterhvert ei form jeg var fornøyd med på dem. Den runde, romerske bua ble særlig fremtredende, og de gotiske buene ble dermed ikke så harde, som f.eks. i B-en. Som toppstrek valgte jeg ei brutt bue, altså buende nedover, i stedet for å følge bua fra venstre strek, som f.eks. i bokstavene fra C til J.

Da alle majusklene var på plass, fulgte flere forsøk på å lage minuskler. Varianten jeg til slutt endte opp med, ble den nederste, skrevet med blått blekk. Jeg lagde også en kursivvariant, som jeg tror kan egne seg til begrunnelsesteksten, ettersom den både er lettere å føre i pennen, men også fordi den tar mindre plass, og tydeligere skiller seg ut på arket som løpende tekst.

Definisjon av strøktyper

Strøkene brukt til majusklene og i hovedsak til minusklene. På venstre side er linjehøyda markert: 12 punkt er fordelt med 5 til x-høyda, 4 til underheng og 3 til overheng. Fra venstre til høyre er strøkene slik:

1. Venstre vertikal strek
2. Venstre bue
3. Vertikal strek:
1. x-høyde pluss overheng
2. full lengde
4. Toppbue:
1. ikke vellykket
2. vellykket
5. Diagonal sammenføyingsstrek
6. Prikk
7. Diagonal eller horisontal arm
   (de tre prikkene til høyre viser høyda jeg hadde som mål å bruke – ideelt minst ett punkt mellom toppkrøllen og bunnkrøllen)
1. høy
2. lav
8. Endebue
1. øvre/høyre
2. nedre/venstre
9. horisontal toppbue
1. bred
2. smal
10. Koblingsarm
1. kort
2. høy

Fullføring av bokstaver, ligaturer, tall og spesialtegn

Etter å ha definert alle strøktypene jeg ønsket å bruke, gikk jeg i gang med å revidere minusklene, basert på det siste forslaget jeg skisserte og idéene jeg hadde fra setninga jeg viste over (Herved slås). Jeg lagde varianter av noen av bokstavene – l, t v, w og x – samt ei rekke ligaturer. Hva gjelder sistnevnte, ble jeg spesielt fornøyd med Th-, Wh-, Qu, st-, er- og re-ligaturene; de sistnevnte to ligaturer jeg selv står bak – i hvert fall kjenner jeg ikke til dem fra andre kilder.

jeg ble brukbart fornøyd med tallene. Spesialtegnene fungerte greit nok, skjønt guillemetene ble ikke helt vellykket. Jeg avsluttet med å lage ei rekke greske bokstaver, og definerte majusklene der de ikke naturlig fulgte av de latinske majusklene.

Endelig resultat

Jeg ble veldig fornøyd med det endelige resultatet. Det var en god del finpuss som måtte gjøres til slutt; blant annet måtte jeg forme X-en helt på nytt. For å få det til et tilfredsstillende resultat, måtte jeg skrape bort feilene jeg fant, for så å forsiktig legge på de nye strøkene. Ofte var det faktisk bedre å legge de nye strøkene først, for så å skrape vekk det som ikke hørte hjemme. Problemet med misfarging av området som var skrapet vekk, ble enkelt løst med viskelær til slutt; alle blyantstrekene måtte jo uansett vekk, og da oppdaget jeg til stor glede at de områdene som var blitt fikset på, var blitt fine og hvite.

Nedenfor ser du skrifta i all si prakt. Jeg har listet opp hvilke tegn som er inkludert, og håper at også tilføyelsen av gresk kan være til glede. Tilbakemeldinger på skrifta mottas med stor, stor takk.

Schwabacher mollis

Skrift utformet av Tor-Ivar Krogsæter, basert på Schwabacher, Rotunda og Fraktur, februar 2016.

• Rekke 1 og 2: Majusklene A–Ø (Å fremkommer av A + ringen som vist på å), med to varianter av J
• Rekke 3 og ⅔ av rekke 4: minusklene a–å, med ekstra varianter av l, r, t, v, w (3 stk.) og x. >
• Rekke 4 (siste tredjedel) og mesteparten av rekke 5: Ligaturer, da følgende:
• fi
• ff
• fſ
• ſt
• st, variant 1
• re, variant 1
• re, variant 2
• Ll (walisisk)
• ll (walisisk)
• Th
• Wh
• ſz
• lz
• Qu, variant 1
• Qu, variant 2
• Œ
• st, variant 2
• er
• @
• &
• Rekke 5, slutten: Tegnsetting (spørsmålstegn, utropstegn, guillemeter og krøllesitattegn)
• ⅔ av rekke 6: Tall, med varianter for enkelte siffer
• Rekke 6, siste tredjedel: puntum, komma/semikolon; bindestrek, oblik bindestrek; tilde, lang og kort; matematiske operatører (×, + − ÷); parenteser; kvadratrot
• Rekke 7 og 8: Greske minuskler og majuskler med alle polytoniske tegn samt iotisering representert. Variant av sigma, slutt-sigma, vist med rødt blekk. Øvrige majuskler er tenkt som i det latinske skriptet.

Jeg er fortsatt litt usikker på om jeg burde ta med nedstrøket til Æ, som er vist med blyantstrek i bildet over. Hva tenker folk om det? Jeg la også merke til at jeg har glemt å renske opp blekket som hadde blitt dradd utover på Π (majuskel pi). For øvrig skulle jeg mene det meste er på plass slik det bør være.

Tilbakemeldinger og sluttkommentar

Jeg blir veldig takknemlig dersom noen skulle ha tilbakemeldinger de ønsker å gi, og særlig hva gjelder problemer de måtte se. Mye tid gikk med, og prosessen var svært lærerik. Nå gleder jeg meg til å sette i gang med å skrive diplomene, slik at æresmedlemmene kan beæres med et diplom som med sikkerhet er unikt.

Hackmaster: Dikt til Sogrer

Hackmaster-gruppa mi, den norske, ble gjenopplivet fra nyåret av, og vi har hatt noen helt fantastiske spillkvelder. Kommende helg skal vi møtes igjen, og den høydrek… høygravide Achilleia og den nye Sogrer (spilt av Karl Espe, ny spiller) har lagt planer for hvordan de skal ha sjanse til å fortsette eventyret, på en smart måte, slik at ingen kreperer. Forrige gang var de nemlig så lur at de villig gikk inn i fiendeterritorium i Frandorborg og yppet til bråk. Kamp fulgte, og Sogrer ble truffet av ei pil i underarma (jeg fikk kritisk treff), som gjorde 24 poeng i skade på ham! Han ble sporenstreks tatt med til barbereren bartskjæreren, så får vi se hvordan det går med ham; for øyeblikket er han bevisstløs.

I anledning den kommende spillkvelden, tok jeg meg et øyeblikk på lesesalen og diktet et lite «håvamålsk» dikt til ham i kalenderinvitasjonen, så får vi så om det inspirerer. Her er det i hvert fall:

Slasken slepp arma armbrøsten slakta medvitet mista for lengst på bordet åt bartskjærar’n, som harmdirrande skjer huden. Stor sut styrar skarpe skjeret; gudane gjeve karen krefter å kveikje seg snart til strids å stå.

D&D: DawnforgedCast: «Be a Better Game Master - Non-Linear Adventure Creation»

Denne filmen forklarer på glimrende vis hvordan en kan gjøre lineære eventyr spennende, både for spiller og spilleder. Jeg ble for øvrig oppmerksom på filmen via GameMaster’s Journey 82: To XP or Not to XP, Random Encounters & Should the Players Always Win?.

RHD: Dagens spennende personlighet Ⅰ

Geline Angelli: Possitivspiller

Informasjonen som er å lese om Geline Angelli i folketellinga fra 1875. For øvrig er alt materiale fra 1875-tellinga nå åpent tilgjengelig for alle (100-årsgrensa er for lengst passert).

Den unge Geline Angelli – antatt uttale /dʒeˈli(ː)ne anˈdʒelːi/ – var tilreisende fra Italien sannsynligvis på julebesøk. Stedet var plassen Stor-Svendstuen i Storelvdalen, og den ugifte herren var 18 år (f. 1857 i Italien). Han var nok ingen hvemsomhelst, for som livsstilling (yrke) står oppført Possitivspiller. Et positiv er, hvis det her er snakk om det jeg assosierer med det, et lite, bærbart orgel til bruk i små orkester.

Hva slektskapet eller koblinga mellom denne unge herr Angelli og familien til Oline Olsdatter eller Arne Hansen var, sier lista ingen ting om, men det må ha vært spennende for bygda å få besøk av en italiensk, romersk-katolsk musiker til jul!