Latin: konjunktiv I og bøying av lat. «esse»

Denne artikkelens hensikt

Jeg skal her ta for meg hvordan konjunktiv bøyes i alle tidene, både i aktiv og passiv modus. Hensikten her er kun en gjennomgang med tilhørende forklaringer. I den neste posten skal jeg ta for meg mer om selve bruken av konjunktiv, og da spesielt i leddsetninger.

Det er fryktelig lenge siden jeg skreiv denne posten, så det er verdt å ta med en kommentar: Forklaringa jeg bruker på imperfektum konjunktiv, altså det at man tar perfektum aktiv indikativ og slenger på personendelsene, gir riktig resultat, selv om det som nok heller skjer, er at man tar stammen, endrer ‑bā‑ til ‑rē‑ (med forkorting av vokalen etter de vanlige reglene) og tilføyer personendelsen etter tid. Man får dermed at:
2. person presens aktiv indikativ laud‑ā‑[null]‑s blir 2. person imperfektum aktiv indikativ laud‑ā‑bā‑s, slik
2. person presens aktiv konjunktiv laud‑[null]‑ē‑s blir 2. person imperfektum aktiv konjunktiv laud‑ā‑rē‑s.
Delene man ser her er 1) rot, 2) stammevokal, 3) tids-/modusmarkering, 4) personendelse; legg da merke til at presens aktiv indikativ ikke trenger noen ega tidsmarkering, mens «avvikene» fra denne forma (altså imperfektum og futurum simplex) trenger slike hjelpelyder i mellom. Dette betyr ikke at metoden jeg brukte (som jeg skriver om nedenfor) ikke gir riktig resultat, bare at veien dit ikke samsvarer med det som egentlig skjedde i måten språkets grammatikk utviklet seg; metoden nedenfor er altså metoden jeg brukte for å greie å lære meg det, og det er den jeg håper kan være til nytte for andre lesere.

Tor-Ivar, Glasgow, 27. mars 2022

Litt om modus

De to modusene vi på norsk kjenner best, er indikativ og imperativ, men de fleste vet, til tross for at det er det mest brukte moduset vårt, likevel ikke hva indikativ er. Imperativ – av latin imperāre, å kommandere – er kjent nok; det er moduset vi bruker for kommandoer, som f. eks. «Hent hatten min, er du snill.» – «hent» er her stammen av verbet «å hente». Indikativ – av latin indicāre, å påpeke, å peke ut, å indikere – er tiden vi bruker for å beskrive en handling eller hendelse vi med sikkerhet vet er, var eller kommer til å bli eller ikke bli gjort.

I motsetning til indikativ, er derimot konjunktiv – av latin coniungere, å sammenbinde – et kasus for det potensielle, usikre, hypotetiske eller også urealistiske og usannsynlige. Jeg kan ta noen eksempler på norsk: «Hvis bare de andre var her, hadde vi kunnet begynt å studere.»; «Gud bevare Kongen og fedrelandet»; «Helliget vorde ditt navn.» (Av det siste eksempelets verb har vi det fortsatt mye brukte «vordende» – «Han er vordende til å bli noe stort.» På latin, i motsetning til de fleste vestlige språk i dag, brukes konjunktivenes egne former hyppig, både i hoved- og leddsetninger. Skal man mestre dem, må man pugge formene og forstå hvordan de kan oversettes.

Konjunktiv

Om tidene

Det er bare fire tider i konjunktiv, i stedet for seks som i indikativ. Futurum er uansett uvisst, så konjunktiv brukes ikke om dette. (Man kan danne en teoretisk konjunktiv utfra den eksisterende grammatikken, men den har ingen hensikt og ble ikke brukt.) På latin må man altså lære seg bøyingen av presens, imperfektum, perfektum og pluskvamperfektum konjunktiv; de tre sistnevnte, som i indikativ, bøyes da likt uavhengig av konjugasjon eller om det er sterke eller svake verb, men førstnevnte har (som i indikativ) bøyingsmønster avhengende av om det er første, andre, tredje eller fjerde konjugasjon (eller tredje med -iō-verb).

Presens konjunktiv

For å danne konjunktiv av et verb i presens, ta presensstammen, endre stammevokalen til -ē- hvis det er første konjugasjon, eller -ā- hvis det er andre, tredje eller fjerde konjugasjon.

Konjugasjon av presens konjunktiv
For å lettere se hva som gjør formen spesiell, har jeg tatt med indikativformen av laudāre også.
Pers. & tall	laudāre	laudāre	monēre	ágere	audīre	cápere
1., sg.	laúdō	laúdem	móneam	ágam	aúdiam	cápiam
2., sg.	laúdās	laúdēs	móneās	ágās	aúdiās	cápiās
3., sg.	laúdat	laúdet	móneat	ágat	aúdiat	cápiat
1., pl.	laudāmus	laudēmus	moneāmus	agāmus	audiāmus	capiāmus
2., pl.	laudātis	laudētis	moneātis	agātis	audiātis	capiātis
3., pl.	laúdant	laúdent	móneant	ágant	aúdiant	cápiant

Det som er verdt å merke seg, er hvilke endelser som brukes; som i indikativ har presensverbene en stammevokal, og den endres i konjunktiv til -ē- for 1. konjugasjon og -ā- for de øvrige, dog i noen av dem beholdes indikativstammevokalen også. På engelsk har man huskeregelen «we fear a liar» som hjelper oss å huske rekkefølgen på vokalene: 1. konj. -ē; 2. konj. -eā-; 3. konj. -ā-; 4. konj. (og 3. konj.s -iō-verb) -iā.

Imperfektum konjunktiv

Heldigvis er det bare presens konjunktiv som har disse ulike bøyningene. Imperfektum konjunktiv formes alltid ved å ta presens aktiv infinitiv + presens’ personendinger (aktiv og passiv) med lang -ē- (bortsett fra, som vanlig, før avsluttende -m, -r, -t og før avsluttende eller mellomstående -nt/-nt-.

Konjugasjon av imperfektum konjunktiv
For bedre å kunne sammenligne er indikativ av laudāre og agere tatt med.
Pers. & tall	Imperfektum indikativ passiv		Imperfektum konjunktiv aktiv/passiv
1., sg.	laúdor	ágor	laudāre-m	laudārē-r	ágerem	ágerer
2., sg.	laudāris	ágeris (-re)	laudārē-s	laudārē-ris	ágerēs	agerēris(-re)
3., sg.	laudātur	ágitur	laudāre-t	laudārē-tur	ágeret	agerētur
1..pl.	laudāmur	ágimur	laudārē-mus	laudārē-mur	agerēmus	agerēmur
2., pl.	laudáminī	agíminī	laudārē-tis	laudārē-minī	agerētis	agerēminī
3., pl.	laudántur	agúntur	laudārē-nt	laudārē-ntur	ágerent	ageréntur

Interessant å merke seg, er at når man lager imperfektum konjunktiv, så blir sluttvokalen i presensen man bruker forlenget før endelsen, der endelsen tillater det.

Perfektum og pluskvamperfektum konjunktiv

Som perfektum indikativ, konjugeres alle formene av perfektum konjunktiv likt, uavhengig av hvilken konjugasjon det tilhører. Finn først perfektumstammen av verbet. For å lage aktivmodus, tilføyes -erī- + personendelsene for perf. konj. eller -issē- + personendelsene for plperf. konj.; vokalene forkortes naturligvis der det etter reglene må til. For å lage passivmodus, bytt ut hjelpeverbet sum og eram med passivformen av disse, sim og essem.

Konjugasjon av perfektum og pluskvamperfektum konjunktiv
For bedre å kunne sammenligne er indikativ av perfektum og pluskvamperfektum, aktiv og passiv av laudāre tatt med. Der partisippformene står, har jeg kun oppgitt hankjønn; e.g. skal «laudātus sum» leses som «laudātus, -a, -um sum» og «laudātī summus» skal leses som «laudātī, -ae, -a summus».
Person & tall	Perfektum aktiv		Perfektum passiv		Pluskvamperfektum aktiv		Pluskvamperfektum passiv
	Indikativ	Konjunktiv	Indikativ	Konjunktiv	Indikativ	Konjunktiv	Indikativ	Konjunktiv
1., sg.	laudāv-ī	laudāv-erim	laudātus sum	laudātus sim	laudāv-eram	laudāv-íssem	laudātus eram	laudātus éssem
2., sg.	laudāvistī	laudāverīs	laudātus es	laudātus sīs	laudāverās	laudāvíssēs	laudātus erās	laudātus éssēs
3., sg.	laudāvit	laudāverit	laudātus est	laudātus sit	laudāverat	laudāvísset	laudātus erat	laudātus ésset
1., pl.	laudāvimus	laudāverīmus	laudātī súmus	laudātī sīmus	laudāverāmus	laudāvissēmus	laudātī erāmus	laudātī essēmus
2., pl.	laudāvistis	laudāverītis	laudātī éstis	laudātī sītis	laudāverātis	laudāvissētis	laudātī erātis	laudātī essētis
3., pl.	laudāvērunt	laudāverint	laudātī sunt	laudātī sint	laudāverant	laudāvíssent	laudātī ernt	laudātī essent

Konjunktiv av esse

Konjugasjon av sum, esse, fui i indikativ og konjunktiv
For bedre å kunne sammenligne er indikativ tatt med.
Person og tall	Presens	Imperfektum	Futurum	Perfektum	Pluskvam-perfektum	Futurum eksaktum
1., sg.	sum	éram	érō	fúī	fúeram	fúerō
	sim	essem	fuerim	fuissem
2., sg.	es	érās	éris	fuistī	fúerās	fúeris
	sīs	essēs	fuerīs	fuissēs
3., sg.	est	érat	érit	fúit	fúerat	fúerit
	sit	esset	fuerit	fuisset
1., pl.	súmus	erāmus	érimus	fúimus	fuerāmus	fuérimus
	sīmus	essēmus	fuerīmus	fuissēmus
2., pl.	éstis	erātis	éritis	fuístis	fuerātis	fuéritis
	sītis	essētis	fuerītis	fuissētis
3., pl.	sunt	érant	érunt	fuērunt	fúerant	fúerunt
	sint	essent	fuerint	fuissent

Oppsummering

Konjunktivtidene har bare fire former, nåtid og fortid. Der det er hjelpeverb i indikativ, brukes i konjunktiv det samme hjelpeverbet, men bøyd i konjunktiv. Når det gjelder konjunktivformene av esse, legg merke til de lange vokalene.

Jeg gjentar til slutt for å hjelpe på husken:

1. Presens konjunktiv…
1. … dannes ved å endre stammevokalen i verbet.
2. … er ellers like presens indikativ.
3. … sine stammevokaler kan lett huskes med huskeregelen «we fear a liar».
2. Imperfektum konjunktiv…
1. … dannes ved å ta presens aktiv indikativ (hele)…
2. … og legge til personendelsene for aktiv eller passiv.
3. Perfektum konjunktiv…
1. … dannes ved å finne perfektumstammen av verbet og
2. legge til, for å danne aktiv, -eri- + personendelse, eller
3. ved å, for å danne passiv, ta partisippformen og legge til hjelpeverbet esse i presens konjunktiv (sim osv.).
4. Pluskvamperfektum konjunktiv…
1. … dannes ved å finne perfektumstammen av verbet og
2. legge til, for å danne aktiv, -issē- + personendelsen, eller
3. ved å, for å danne passiv ta partisippformen og legge til hjelpeverbet esse i imperfektum konjunktiv (essem osv.).