»Står til?»
«Hvordan går det?»
“Hvordan har du det egentlig?”
Formateringa av denne posten ble oppdatert 11. september 2016, da jeg valgte å lenke til den i posten jeg skrev i anledning verdensdagen for selvmordsforhindring 10. september 2016. Innholdet i denne posten er uendret.
Hvorfor stiller folk dette spørsmålet? Hva vil de egentlig med det? Er det bare en høflighetsfrase jamfør «God dag»? Dét er jo egentlig en kortform av for eksempel konjunktivfrasen «Måtte du ha en god dag i dag.»
I lang tid likte jeg ikke spørsmålet. Etterhvert som depresjonen tok mer og mer overhånd – og jeg snakker lenger tilbake enn 2006 – ble jeg mindre og mindre begeistret for spørsmålet, for jeg visste at de aller, aller fleste som stilte spørsmålet egentlig bare sa «Hei!», og var mer enn fornøyde med å få tilbake «Takk, bare bra.» Etterhvert begynte jeg å ønske at i hvert fall én person faktisk hadde lyst til å høre at jeg ikke hadde det bra, at jeg ikke hadde sovet godt, at jeg ikke var fornøyd med tilværelsen i det hele tatt – at jeg like gjerne kunne la være å være.
Etter hvert kom jeg til det punktet i livet, der det var dét som opptok mest av tankene mine: Hvorfor er jeg i det hele tatt i live fremdeles? Jeg kom meg forbi dette, etter to års hardt arbeid. Jeg ble friskmeldt. Så kom nedturen igjen. Det har vært noen turbulente par måneder, og særlig de siste par, tre ukene.
Jeg fikk meg en oppvekker da A. sa fra så hardt til meg. «Hvordan har du det?» var for A. like vanskelig som det var for meg. Forskjellen var at A. overhodet ikke ville fortelle hvordan ting egentlig var, for det betød at all smerten som lå latent måtte ropes og skrikes ut; så vondt var det egentlig. Jeg derimot, hadde et inderlig sterkt ønske om å finne noen som faktisk ville la meg fortelle; som ville gi meg trøsten jeg trengte; som ville lytte og forstå, eller i det minste forsøke å forstå.
Så skjer ting som de skjer. Den jeg kunne tømme hjertet for kunne jeg ikke lenger gjøre det for. Det ville ikke være riktig. Jeg måtte til slutt fortelle det til noen, og en gammel venn ble en venn på en ny måte. Mye god hjelp var å få, og etter hvert lærte jeg meg å nok en gang uttrykke det jeg faktisk tenkte.
Det er omtrent som om jeg skulle ha skrevet det selv. Jeg synes "hvordan har du det?" blir brukt mer og mer som en tillært frase, som er bare litt mer enn "hei", men som overhodet ikke innynder til noen langvarig samtale om hvordan man FAKTISK har det.
SvarSlettNoen ganger føler jeg at folk tror de "må" spørre om det. Men hva med å spørre eksakte spørsmål i stedet? For eksempel "hvordan går det på jobb?" Da kan man hvertfall fokusere på ETT område, og eventuelt la det skinne gjennom at det er der problemet ligger, men uten å utdype det nærmere om ikke personen som spør graver dypere.
Til slutt må jeg jo innrømme at jeg bruker frasen mye selv, men jeg er forberedt på at det en dag kommer noen som sier: "Jeg har det helt forjævlig fordi.... ", og da må jeg ha tid til å høre på vedkommende, eller i hvertfall vise at jeg bryr meg!
Hvorfor gjorde jeg ikke det? Da hadde kanskje ting blitt enda enklere?
SvarSlettMen nå vet jeg jo at når du spør, så kan jeg faktisk svare. Men jeg har kanskje ikke vært helt ærlig. Ærlighet, eller 염치, er som kjent ikke det som er enklest her i verden, og da spesielt når vi tenker innad. Vi vil jo nødig såre andre. Jeg vet i hvert fall hva jeg skal svare når jeg blir spurt om ærlighet. "Hvordan har du det?"