Har du som meg irritert deg litt over at du alltid må velje deg vekk frå Steam-butikken for å kome deg inn i biblioteket ditt? Det er faktisk veldig enkelt å endre det. Her får du vite korleis:
Det er klårt at Steam ønskjer at du skal sjå butikken deira. Men for dei fleste av oss er det viktigaste når me set oss ned for å spele, ikkje å få meir reklame i trynet, men å berre få spele i fred og ro. Det aller fyrste du må gjere, er å slå av foreldre‑/familiemodus. Viss dette er på, er knappen grøn; viss ikkje er han grå. I biletet nedom (Figur 1) ser du kor han er: vanlegvis den tredje knappen til venstre for brukarnamnet ditt.
Figur 1: Menylina i Steam. Pila peikar på der familiemodusknappen er. Bilete: Tor-Ivar Krogsæter.
Når du har klikka denne og slått av familiemodus med passordet/PIN-koden din, er det mogleg for deg å opne innstillingane som du må inn i. Klikk Steam → Settings for å gå vidare (Figur 2).
Figur 2: Steam-menyen med Settings merka. Bilete: Tor-Ivar Krogsæter.
Når du har gjort dette, får du opp eit stort vindu med mange innstillingar. Sjå Figur 3.
Figur 3: Innstillingane i Steam. Vala som ikkje er relevante er gråna ut. Bilete: Tor-Ivar Krogsæter.
Alt du treng å gjere no, er å klikke Interface og deretter åpne rullegardinmenyen under Start Up Location. Her vel du Libary og frå no av kjem Steam til å starte opp med biblioteket ditt som fyrstevising.
For nokre år sidan, i oppkøyringa til NM, greidde eg å få ei skiveutgliing rett før eg skulle ut og vere med på ei oppvising på Jekta. Det tok meg nokre månadar å bli bra att, men eg greidde det og tok del i NM; eg meinar det var i 2019. So, eit knapt år etterpå gjorde eg det same att; den gongen tok det meg nokre veker å bli god att.
Andrea Pralard (1685): Lækjing av skiveutgliing i mellomalderen. Lasta opp av Harrygouvas.
I dag greidde eg det nok ein gong. Eg skulle vere med på svartbeltetrening i Cumbernauld (omtrent halvvegs mellom Glasgow og Falkirk). Eg hadde varma godt opp med tøying på gangen. So gjekk me inn i do-jang-en, eg bukka med bagen i handa, og skiva glapp att.
På femogtjue år har eg hatt fire taekwon-do-relaterte skadar; to av dei har vore anten med å halde bagen medan eg bøydde meg eller med å bøye meg for å take bagen. Dermed kan ein konkludere at utfrå det suverene datasettet mitt med fire datapunkt, skuldast 1⁄4 av taekwon-do-skader at ein er høfleg og 1⁄2 av taekwon-do-skader sjølve bagen. Vidare skuldast 3⁄4 av taekwon-do-skader manglande tenkeevne. Konklusjon: slutt å vere teit og ver avmålt høfleg. Harde fakta, gitt.
Men i fullt alvor: Årsaka til dei tre skiveutgliingane mine har alle vore at eg ikkje har teke omsyn til kor tung ein bag faktisk er for ryggen når kroppen blir ei lang vippestang. Ikkje berre det, men ogso overkroppen si vekt må korsryggen take. Doktor Mike Schaefer skriv på powerlifttraining.com at ein kan rekne ein multiplikator på 10, og at overkroppen til sjølv ein slank person utgjer omkring to–treogtjue kilo (50 ℔), dermed eit par hundre kilo! Han skriv vidare at korsryggen kan takle ei belasting på opp mot ikring 450 kilo (1 000 ℔), men berre ei kort stund, og at det uansett slit på ryggen med so stor belasting. Med femogtjue kilo overkropp og ti kilo bag er det snakk om 350 kilo last på korsryggen. Då er det ikkje rart at eit stutt, lite 경례 på 15° kan gjere låkt. Difor: Ver smart, løft rett og tak ikkje snarvegar sjølv i kvardagslege, enkle oppgåver. Ein har berre éin kropp; ein skal lide seg gjennom han eit heilt liv.
Fyrste månads progresjon. Det er tydeleg å sjå når eg blei sjuk.
Eg sette meg eit enkelt, oppnåeleg mål i år: 5 000 armhevingar i 2024. Det høyrast kanskje mykje ut, men er faktisk ikkje det: omkring 13 2⁄3 armhevingar per dag. Korleis har det vore so langt?
Eg var stolt over korleis eg takla januar månad. Eg var sjuk to gongar i januar (og er sjuk att no), men eg merkte godt at å ha eit mål som var ikkje alt for hårreisande gjorde det langt meir gjennomførbart. Eg har greid å halde med til ti rundar om dagen i januar når eg har vore frisk, og dermed gjort rundt hundre om dagen; dagane eg ikkje har vore frisk, har det vore langt mindre. (Det er ikkje artig å take armhevingar når nasen renn.) Men eg har greid å halde koken kvar dag, og det har kjenst godt.
No i februar har det vore litt vanskelegare. Eg tenkte opprinneleg at eg skulle auke med ti kvar månad, men fann ut at ei auke på fem var betre; eg vil ikkje ta livet av motivasjonen med å setje meg eit for hardt mål. Men eg vart sjuk att no i februar òg, og for fyrste gong (med unntak av fyrste og andre januar) hoppa eg over ein dag; eg hadde ganske enkelt inkje å hente. Men eg står på vidare. Om eg ikkje greier like mange i februar som i januar, er ikkje det so farleg, faktisk; det viktigaste er at eg greier å halde på om so er berre litt kvar dag. Litt kvar dag får gjort mykje meir enn eit skippertak ein gong i månaden.
Kvifor so fargerikt eit skjema? Av di eg kosar meg med det; det er som ei lita belønning åt meg sjølv. Eg kjenn kvar dag på korleis det å sjå tidlegare arbeid gjev meg motivasjon til å prøve litt meir. Det at det er noko handfast gjer det endå meir motiverande. Ein digital adventskalender er ikkje like artig som ein fysisk ein; dette blir litt av det same. Difor gjer eg det for hand. Kanskje det ikkje er det beste for alle, men for mange (og for mange som ikkje trur det er noko for dei) er det langt meir motiverande å faktisk krysse av på framgangen kvar dag, so det kjem sterkt tilrådd.
No er det berre å bli frisk att so eg kan kome meg ordentlig opp på hesten att. Eg var på trening att i går, men eg kjenner at eg er glad det ikkje er trening i dag, for eg var heilt utslitt (ikkje på ein god måte) då eg la meg i går. Målet mitt er å få att den gamle gode forma mi. Eg vil vere sterk att; eg vil vere attråverdig att. Med litt kvar dag, kan eg kanskje greie det til slutt.
Mykje moro med gamal maskinvare. Som vi her ser stadfesta i klårtekst, er Musk ikkje bra for verda. Pentium IV med WinXP på ein 19-toms skjerm. Unreal Tournament var konge!
Det hender seg at ein nyttar litt latin i norsk. Når ting går til Helheim, men ein ikkje vil banne, kan ein kanskje seie at det gjekk ad undās: Det gjekk åt bølgjene. Når ein har skrive noko feil i avisen og vil gjere lesarane merksame på det, kan ein kanskje skyte inn eit dementi, som me har frå fransk démenti, av démentir, av dé‑, jamfør norsk u‑, og mentir, å ljuge; eit dementi er altså ei avljuging. (Opphavet er sjølvsagt latin – mentior (4, dep.) å ljuge, som går tilbake til mēns, mentis, å hugse som fikk ei vidare tyding av å tenkje seg om, å få andre tankar i sinne. Og me har sjølvsagt ein haug med andre uttrykk med, godt dekt av Vibeke Roggens Jo visst kan du gresk og latin! (ISBN 978-82-530-3561-1).
Når eg skriv tilbakemeldingar til elevane mine hender det seg at eg treng å leggje inn ein merknad som eg vil framheve ekstra. Då kan det vere fint å ha ein ligatur, slik ein gjerne nyttar &Numero; til å vise nummeret noko er eller & til å syne og (av latin et. Slik ser det ut i teksten min:
Eg ser først no at han er ei lita aning høg. Teksten er 12′/17,16′ og ligaturen her sett til 0,8 pica, altså 9,6′ høgd; eg fann at å setje han til eksakt 2⁄3 av skrifthøgda blei bra.
Og om du sjølv vil nytte han, er det berre å klikke på NB-ligaturen øvst til høgre, so kan du laste han ned i PNG-format.
Om latinen
Eg kan jo ikkje berre la latinen stå slik utan å forklare han, kan eg? Uttrykket er sett saman av to ledd: eit verb, notā, og eit adverb, bene. Det siste er det enklaste. Det kjem av det same opphavet som bonus, det gamallatinske duenos som tyder god. Ein dannar adverb av adjektiv med å take rota og slengje på ein ‑ē, men i tostava, jambiske ord får ein ofte jambeforkorting, slik at siste staving blir ein kort vokal lell; difor bene og ikkje *benē. Den fyrste delen av uttrykket kjem av verbet notō, notāre, notāvī, notātum. Forma ein nyttar er presens aktiv imperativ andre person eintal, so det tyder altså skriv! eller merk! Heile tydinga av uttrykket er altså skriv godt! eller merk godt!
Og der har du alt du treng: både viten om kva NB tyder, ein fin ligatur du kan nytte (sett i EB Garamond ExtraBold; om nokon vil ha det same i Times New Roman, lat meg vite det i kommentarane) kor du vil, nokre typografiske tips om ligaturar og ikkje minst det kanskje aller viktigste: litt latinsk ballast.
Menns helse er også viktig, men den største fienden vår mot det er kanskje oss sjølve. Kvifor snakkar ikkje menn om helsa si? A gentleman does not talk about his illnesses eller noko slikt, sa ein jo ein gong i tida. Men kvifor ikkje? Dei som har lese meg tidlegare, veit at eg har ein viss interesse for maskulinitet. Kva gjer ein mann til ein mann? For romarane var det nokso klårt kva som kravdest for å vere ein mann: Det var ein dominerande, herskande person, ein som var klår til å gyve laus på den fæle verda som kom til:
[…] det utviklet seg et behov for å adressere en verden som velutdannede menn anså som truende, dysfunksjonell, og på tvers med tradisjonelle verdier. […] Den grunnleggende tanken som hele den romerske seksuelle rettsoppfattelsen bygget på, tanken om penetrerbarhet, ble […] liggende i bunnen for argumentasjonen, en kjønnslig dikotomi de ikke greide å komme seg unna, og som vi fortsatt sliter med den dag i dag.
Tor-Ivar Krogsæter: Cinaedus: Seksualmoral i seinrepublikken og tidlig keisertid, masteroppgave UiT – Noregs arktiske universitet, hausten 2015, s. 124.
Om me likar det eller ikkje, er me seksuelle vesen; ein må ha den nødvendige mandige ballasten (loc. cit.) for å verke som mann. Augustus synte korleis seksuell kontroll [gav] makt […] siden den som styrer folkets seksualitet, styrer arverekkene, og dermed hvem som til syvende og sist sitter med makta. (Krogsæter 2015: 110, siterande s. 1.) Korleis me forstår oss sjølve som menn er altso heilt essensielt for korleis me oppfattar verda. Kva gjer oss til menn? Eg skal våge meg på å påstå, som eg allereie har gjort, at svært mykje av det me har med oss i sinnet vårt, er kulturelt arvegods frå mange århundre tilbake: renessansen si gjenerobring av antikken og verdiane deira. Mykje har endra seg sidan då, ja, men mykje har me verkeleg halde fast ved òg.
Kva har Movember-kampanjen å gjere med dette? Poenget med å feire movember er å synleggjere at langt fleire menn enn kvinner døyr av sjukdomar som kan lækjast; hjartesjukdom, kreft og depresjon er berre nokre av dei. Pengane dei samlar inn går til saker som er direkte relaterte til mannehelse. Viss du vil støtte arbeidet deira, kan du gjere det her:
£ 10 støttar støttegrupper for menn som har fått testikkelkreftdiagnosen.
£ 25 støttar opplæring til ein mental helse-støttespelar i eit lokalt idrettslag.
£ 50 støttar program som Brother Throug Boxing eller program for menn som er einsame.
£ 150 støttar forsking for å oppdage prostatakreft tidlegare og dermed auke sjansen for at menn overlever det betre.
Det kan vere at eg får ein knapp eller noko liknande for å ha samla inn pengar, men eg trur fristane for det er over.
Støtt med pengar om du kan og vil. Men gløym ikkje at det viktigaste du kan gjere er å snakke om det. Spør ein mann du bryr deg om om han har sjekka seg i det siste; spør ein du kjenner som er einsam om korleis det går med han; spør ein du synast har endra atferd om noko har endra seg for han. Kanskje det ikkje er noko, kanskje han seier at det ikkje er noko, men det at du spør, kan endre livet hans og hjelpe han å overleve – kanskje utan at han eingong veit det sjølv.
Eg hadde meg eit lite uhell no veka som var og fekk i dag endeleg kome til legen. (Eg må no berre nemne at eg likar veldig godt ordet «lækjar», og veit ikkje heilt kvifor eg ikkje vågar meg på å bruke det i teksten her.) No, langt om lengje, etter ei veke med å humpe rundt utan å få noko hjelp (eg skal ikkje gå inn på her no om kva som skjedde, for det er ikkje so viktig), skal eg få nokon til å sjå på han, so på måndag skal eg til røntgen – der dei mest sannsynlig ikkje finn noko, ettersom det mest truleg er ei seneskade. Men i det minste får eg no vite kva dei finn og kva eg skal gjere då, og so får me sjå om det blir fysioterapi eller ikkje.
Men skada fot er ingen grunn til å ikkje trene, so eg har vore på trening som vanleg denne veka, men sjølvsagt ikkje gjort noko av det resten av klassen har gjort. Eg tenkte det kanskje kunne vere verdt til ettertida (og for å sjølv hugse det – og kanskje vere litt stolt av det) korleis treninga mi i dag var. Eg køyrde tre sett, alle pressande og sitjande på alle fire eller liggjande:
30 front snapspark (압차부시기)
30 svingspark (돌려 차기)
30 gjennomtrengande sidespark (옆차지르기)
20 gjennomtrengande bakspark (뒷차지르기) med 10 oppløft på kvart
30 bukbøy (sokalla situps: 윗몸 일으키기 (sjå Naver)) heilt opp og fram
50 ryggbøy (veit ikkje enda kva dette er på koreansk) med strak kropp
30 diagonalløft (Dº)
Totalen per fot blei dermed 90 front snapspark, 90 svingspark, 90 sidespark, 60 bakspark med 600 oppløft, 90 bukbøy, 150 ryggbøy og 90 diagonalløft – ei solid økt, om eg får seie det sjølv. Og samtlige øvingar var utan å stå på den låke foten! Ei slik økt skulle eg meine ein kan rekne som ei solid treningsøkt, so eg er svært nøgd.
P. S.: Grunnen til at eg gjorde 5:3 på ryggbøy:knebøy, var noko Robert Hammernes ein gong sa i Tromsø: Tre på magen mot fem på ryggen. Grunngjevinga, slik eg hugsar det, var at belastninga på ryggen er lågare med dei øvingane me gjer, og samstundes at ryggen treng meir trening for å vege opp for all treninga magen får.
P. P. S.: Kvifor skrive dette? Vel, dels med bakgrunn i det som står øvst, men òg av di eg tenkjer det kanskje kan vere til nytte for andre som får ein eller annan skade som gjer at dei må take det med ro ei stund. At eitt lem er skada, tyder ikkje at dei tre andre er det. Har du låke føter? Tren armar, rygg og mage. Dårleg skulder? Tren føtene. Låk rygg? Tren hovudet og les teori. Du kan alltids trene noko, so med mindre du er sengjeliggjande og/eller smittsam, kan du mest alltid kome på trening om so er berre for å vere i nærleiken av treningskollegaane dine. Tak vare på deg sjølv med å halde fast på rutina di; det gjer mest alltid godt i det lange laupet. Eg er so heldig i motsetnad til korleis eg kjende det i Tromsø at eg har ein instruktør som tenkjer som meg og som alltid ønskjer meg velkomen i hallen. Han gjev meg kjensla av at det alltid er godt at elevane kjem på trening, uansett korleis dei har det, at ein kan trene det ein kan, for det gjer godt for kropp og sjel.
P. P. P. S.: Dét over føreset sjølvsagt at du har det godt med instruktøren din. Om du slit, snakk med nokon du stolar på og vurdér om skadeavbrotet kanskje kan vere eit betre alternativ ei ri, slik at du får litt tid til å tenkje på saken. Om du ønskjer å snakke med nokon om det, med nokon som har vore gjennom slikt, må du gjerne skrive til meg. Du kan nå meg på the1 + det engelske brukarnamnet mitt, som står i bloggen sin undertittel, via Google sin e-post-teneste. Du kan òg leggje inn ein kommentar her, so klårt.
Kva skal ein seie? Ikkje i min bil, det er sikkert. (Ikkje det at eg har bil, men det er ein annan sak.) Har dette dukka opp i Noreg enno? Greit nok at det er kos med ein dram til julekakene, men eg trur ikkje dette er rette måten å kome i julestemning på for meg. Men om det no gjer nokon glade, so ingen skade i det. God ju… God snart advent.
I går fikk vi et brev fra Universal Credit med videre oppfølging i et nytt brev som kom i dag. I motsetning til hva vi fryktet kunne skje – at det ble trenert i det uendelige – viste det seg faktisk at de tok til etterretning hva dommeren uttalte: at jeg hadde rett til å arbeide, at hvor firmaet den gang da var registrert hadde ingen betydning, og i praksis at vi hadde hatt rett hele tida.
Brev frå DWP: Department for Work & Pensions.
I korte trekk er det brevet sier, at påstanden deres om at jeg feilet habitual residence-prøven feil; at jeg har rett til å arbeide i Storbritannia med bakgrunn i denne reviderte avgjørelsen; og at jeg, som den gang da selvstendig næringsdrivende med registrering i Norge (noe jeg er overmåte glad for at jeg ikke er lenger), hadde selvstendig næringsdrift som var genuine and effective. Med andre ord mente de at innsatsen jeg gjorde var tilstrekkelig, juridisk legitim og av betydning for å vurdere arbeidsinnsatsen min, at jeg kunne fortsette å arbeide slik jeg gjorde, og dermed at jeg hadde vært kvalifisert til å få hjelp når ting den gang da var som vanskeligst.
Enden på denne visa ble med andre ord for oss noe vi knapt noen gang har opplevd: ei økonomisk vanske som endte opp med å løse seg på en god måte. Har vi kanskje fortjent en opptur nå?
Ettertanke
Nøkkelen til alt dette var to ting: For det første fikk vi enormt med hjelp fra Money Matters. De er en privat organisasjon som, så vidt jeg vet, får penger fra staten til å hjelpe folk med det som i Norge tilsvarer Nav-problemer.
For det andre har man visst rett på gratis rettshjelp her, selv når det ikke er en kriminalsak. Vi hadde aldri greid å legge fram saken slik vi gjorde hvis det ikke var får advokaten som forberedte saken for oss. Det var fascinerende å høre han og dommeren diskutere juss; det gikk fullstendig over hodet på oss, men ut fra utvekslinga var Kjersti og jeg skjønt enige om at han var glimrende.
Norge kunne trengt noe slikt: Både noe uavhengig som hjelper folk med Nav og tilgang på juridisk hjelp når man trenger det. Det er ikke så rent få ting Skottland og Storbritannia gjør rett, selv om det utvilsomt er ting som er helt skakkjørt her òg.
Jeg er nå en gang av den meninga at enhver – det være seg person eller stat eller organisasjon – når noen har ei god løsning på ting, burde man lære av det og gjerne helst innføre det. Det er alltid noen som har funnet ei god løsning på noe, noe som alle, når det kommer til stykket, tjener på. Norge har litt å lære her – men, som sagt, det har jaggu Storbritannia også.
Statua Jūstitiæ
Deval Kulshrestha: CC BY-SA 4.0, fra Wikimedia Commons.
I dag gjorde Kjersti og jeg noe vi ikke har gjort før: Vi var på høring. Det hele startet i fjor vår da livssituasjonen vår endret seg ganske dramatisk. Vi søkte derfor om hjelp via Storbritannias svar på NAV: Universal Credit. Prosessen var hyggelig, folk var hjelpsomme, og vi fikk svar på det vi lurte på. Det var dog riktignok en del kjepper i hjulene underveis: Vi kunne ikke scanne og sende dem dokumentasjonen de ba om, men måtte heller ta med papirene til dem slik at de kunne scanne dem og gi dem tilbake til oss. Ja, ja … Og så måtte vi selvsagt gjennom det håpløst elendige proof of address-opplegget som brukes her i Storbritannia, siden de ikke har noe BankID-aktig system i det hele tatt: med andre ord ta med deg to vinduskonvolutter for å bevise at du har registrert adresse der du påstår – som om man ikke kunne ha forfalsket det enkelt. Ja, ja.2 Men når vi nå hadde kommet oss gjennom papirdokumentasjonnåløyet – et heftig stressopplegg for Kjersti med personlig oppmøte i stedet for videomøte, for å vise at hun eksisterte eller noe sånt (Ja, ja.3) – så kunne vi endelig holde oss til digital kommunikasjon og fikk til slutt svaret mens vi var i Norge i juni (mener jeg det var) det året: Søknaden var innvilget.
Men det skulle ikke være så enkelt, viste det seg. To–tre dager etter kom det nemlig kontramelding: De hevdet at jeg ikke hadde rett til å arbeide i Storbritannia, til tross for at jeg blant annet hadde jobbet for UofG. Dette endret de seinere til å hevde at jeg ikke var såkalt gainfully selfemployed (til tross for tidligere avgjørelse avlevert meg ansikt til ansikt), og videre at vi ikke hadde bevist retten vår til å oppholde oss der og arbeide, til tross for at de hadde fått statens såkalte share code (en delekode som gir dem tilgang til å se den informasjonen de faktisk trenger, og ikke alt mulig annet de ikke har behov for å vite) for å kunne sjekke dette. Det hele var en farse på høyt nivå. Enden på visa ble at vi fikk null hjelp, kort oppsummert slik:
Siden dere har for lav inntekt, trenger dere hjelp til å klare dere.
Siden dere har for lav inntekt, kvalifiserer dere ikke til å få hjelp.
Dette pågikk lenge, med mye fram og tilbake, blant annet ved at de tre ganger ikke møtte til telefonmøtet de selv hadde satt opp med oss, og dessuten ved at vi gang på gang gjorde det klart for dem at det var umulig for dem å ha kommet fram til en avgjørelse i saken på en dato som var før vi hadde opprettet første kontakt med dem. Ja, de gjorde faktisk det: De har gjentatt selv i dokumentene, i journalen, og hele veien fram til høringa i dag: De hevder at de hadde tatt avgjørelsen før vi første gang tok kontakt med dem, til tross for gjentatte henvendelser fra oss da avgjørelsen første gang ble tatt der vi ba dem om å rette opp i dette.
Men så, i dag, etter mye hjelp fra Money Matters og ei aldeles suveren dame der, var det høring om saken, for vi hadde anket avgjørelsen, siden den åpenbart var fattet på feil grunnlag. Vi, dommeren og advokaten som representerte oss (igjen: en advokat tildelt oss av staten – her har man tydeligvis rett på rettshjelp) var til stede, men ingen fra Universal Credit. Etter en angstfylt time for Kjersti og en nervøs time for meg, var høringa ferdig. Dommeren takket og gav beskjed om at vi kom til å bli underrettet om avgjørelsen innen et par dager, men utrolig nok kom avgjørelsen etter bare et par timer: Vi vant på alle punkt. Dommeren skreiv at etter å ha hørt bevisene lagt fram fra oss og vurdert saksdokumentene, tilsidesatte hun avgjørelsen fra UC og godtok anken vår. Jeg hadde ikke trodd det skulle skje, men det gjorde det.
I etterkant skreiv jeg til advokaten og beklaget at jeg hadde vært elendig å svare for meg (og brukt alt for mye tid på å svare på ting jeg ikke ble spurt om); han mente at jeg ikke skulle rakke ned på meg selv slik – som sagt: en hyggelig mann, en hjelpsom og hyggelig og kunnskapsrik mann. Videre skreiv jeg at jeg håper denne avgjørelsen kan gjøre det enklere for andre og at det tas til etterretning av dem som har avgjørelsesmyndighet i UC. Vi får nå se om det skjer. I alle fulle fall (her har vi et uttrykk som må undersøkes nærmere, så jeg har spurt Språkrådet) virker det nå klart at avgjørelsen er tatt. Det kan ikke ha vært fryktelig viktig for UC hva som skjedde, tatt i betraktning at de ikke møtte opp (takk og pris for det!), så jeg ser ikke for meg at avgjørelsen skulle bli anket videre (og jeg vet ikke om det er noe som er mulig å gjøre). Advokaten ga uttrykk for at vi kanskje måtte smøre oss med litt tålmodighet for å se hva UC gjør med saken, men òg at hvis det ikke skjer noe innen rimelig tid, får vi puffe dem litt i ryggen. I uansett tilfelle var det en vellykket dag, og det må kunne sies at det var godt å endelig få noe godt økonomisk nytt.
Om du skriver selv eller bare leser, har du sikkert stusset en og annen gang på hva som er rett: stod man overfor noe eller stod man ovenfor noe? Rett svar er faktisk begge deler – men det kommer an på.
Oppdatert 6. november 2023 med noen små rettelser og tilføyelse av kommentarene om adposisjoner og tonelag i dativ. Rettet feilsitering fra Språkrådet; de sa selvsagt Vi tilrår dem, ikke Vi tilrår de som jeg kom til å skrive. Det var selvfølgelig en feil, for hvis de sa det jeg feilaktig skreiv, hadde det vært det motsatte av poenget mitt. Til sist tilføyde jeg den manglende referansen til over i Ordbøkene.
Bilde fra Norrøn ordbok av ordet neðan.
Til glede for dem som bare vil ha svaret, kommer det her i begynnelsen av teksten: «overfor» handler om problemer; «ovenfor» er, som «nedenfor», for å fortelle om stedlig plassering. Hvis du står ovenfor noe, er du over det, for eksempel er du oppi ei trapp, slik du er lenger ned for noe når du er nedenfor noe. Men hvis du står overfor noe, da har du gjerne møtt vansker. Man kan for så vidt slå dem sammen òg: Han stod ovenfor bjørnen da han stod overfor bjørnen: Han stod høyere oppe enn bjørnen da han måtte møte den ansikt til ansikt. (Litt bedre enn å stå nedenfor bjørnen når man står overfor den, ikke sant?)
Huskeregel:
Jamfør ovenfor med nedenfor.
Hvis du kunne ha sagt nedenfor, bruk ovenfor;
hvis ikke bruk overfor.
For ordens skyld: Såvel ovenfor som ovafor og nedenfor som nedafor er godkjent i bokmål; nynorsk bruker kun sistnevnte. Videre er overfor eneste rette form i både nynorsk og bokmål. Preposisjonen nedfor betyr ‹nedetter› eller ‹nedpå› (som i ‹til sengs›) mens ditto adjektiv betyr at man er trist.
Nærmere forklaringer
Det blir ikke en boksmannpost uten et visst detaljfokus, så jeg må selvsagt benytte sjansen nå også. Akkurat nå som jeg skriver dette, sliter jeg nemlig med at jeg står overfor et problem: Jeg må til tannlegen. Jeg liker ikke tannlegen; det gjør vondt og er dyrt – så det gjør vondt dobbelt opp. Nå kan det hende at jeg slipper med skrekken her, at når jeg er ferdig med å ligge nedenfor tannlegens væpnede never mens stålet glimrer ovenfor det hjelpeløse hodet mitt, så kanskje lommeboka og bankkontoen min ikke stilles overfor så gruelig tung belastning etterpå. Britene har nemlig skjønt det at tennene er en del av helsa, slik øynene er, så man kan faktisk gå til tannlegen og bare betale egenandel, eller for dem som får økonomisk drahjelp av det offentlige: ingenting.
Hva er en preposisjon?
«Ovenfor» og «nedenfor» er begge preposisjoner. Preposisjoner er ord som bosktavelig talt er foranstilte (noen språk har også postposisjoner, som latinsk tēcum i stedet for cum tē: ‹deg-med› i stedet for ‹med deg›) og de sier noe om hvordan dette ordet forholder seg til andre ord i utsagnet. Det er for eksempel forskjell på å være på fjellet, oppå fjellet, under fjellet, i fjellet eller til fjells.Samlet kalles disse ordene for adposisjoner. Preposisjoner kan dermed forstås som styreord, det helnorske ordet for preposisjon.
Men også «overfor» er en preposisjon. Så hva er egentlig forskjellen på disse to ordgruppene?
Om «ovenfor» og «nedenfor»
Ordbøkene forteller at det etymologiske opphavet til «ovenfor» er norrønt fyrir ofan. Overraskende nok er det ingen etymologi på «nedenfor» verken i Ordbøkene eller i Norsk ordbok. (I sistnevnte er faktisk ikke «nedafor» engang et oppslagsord, men jeg får treff på «nedfor», dog uten etymologi.) De Caprona har heller ikke noe om ordet (ei heller «ovenfor/overfor»). I Norrøn ordbok finner jeg intet på fyrir, men på neðan derimot fant jeg gull:
neðan adv. 1. nedanifrå, nedantil. 2. nedantil, på nedre sida: fyrir n[eðan] e[itthver]t, nedanfor noko.
Norrøn ordbok
Ordet «nedenfor» kommer altså av norrønt fyrir neðan på samme måte som at «ovenfor» kommer av fyrir ofan.
Kasus og pronomen
I norrønt hadde man fire kasus: nominativ angir subjektet (jeg, du, han), akkusativ det direkte objektet (meg, deg, ham) og dativ det indirekte objektet (til meg, til deg, til ham). Genitiv uttrykker gjerne eieform (Tor-Ivars, guttens, damas, treets, kongens eller Kongens).
Men kasusene hadde også andre funksjoner, slik man finner igjen i enkelte moderne norske dialekter: Nominativ skog er skogen som subjekt, mens akkusativ skojinnj forteller at noen er på tur til skogen og dativ skoja at noen er i skogen; likedan med dal, dal’n, dala. Merk at dativ av dal – dala – får tonelag 2. Hvorfor ikke også skoja, sjønå, buna (av skog, sjø, bu) får det, vet jeg ikke. Akkusativ kan altså også uttrykket bevegelse mot stedet, mens dativ uttrykker at man er på/i stedet. (Se for eksempel fyrir i Norrøn ordbok: A., med dat[iv] (helst om tilhald på staden) […] B. med ak[kusativ] (helst om rørsle til staden).)
Videre har man preposisjoner som styrer kasus, altså at hvis en bestemt preposisjon opptrer, kan den kreve et bestemt kasus. I moderne skriftlig norsk følger det alltid akkusativ etter preposisjoner. Det er altså rett å skrive «for dem», «til meg», «med deg», «av oss», men strengt tatt feil å si *«for de», *«til jeg», *«med du», *«av vi». (Språkrådet vil ikke være preskriptive her, selv om de er det i andre saker, og sier kun at de tilrår dem) De fleste kjenner en viss ryggmargsrefleks her, men for mange er den ikke like sterk med de/dem som med jeg/meg, du/deg osv.
Om «ovenfor» og «nedenfor»
Det norrøne fyrir var en slik preposisjon som krevde et bestemt kasus; for denne var kasuset akkusativ eller dativ. Men etter hva jeg greier å finne, har vi med ofan å gjøre med adverbet ofan, ‹fra over›, ikke preposisjonen ovan, som betyr det samme som det moderne (nynorsk) ovan. (Adverb kan ikke styres av preposisjoner.)
Når fyrir da betyr ‹framfor, for›, får vi da at «ovenfor» og «nedenfor» bokstavelig talt betyr ‹framfor fra over› / ‹framfor fra nede›. Men hva da med «overfor».
Om «overfor»
Det finnes ikke et «nederfor». Vi har nederdel, nederdrektig og nederlag, men man er ikke nederfor. De to sistnevnte har vi tatt fra tysk, men tilsvarende står ikke om «nederdel»; der står det kun den nederste eller underste delen av noe. Enn den etymologiske ordboka? Som nevnt over, har heller ikke den noen treff her. Heller ikke NO2014 har noen etymologi å by på. (Søk: overfor.) Og når jeg leter i Norrøn ordbok er det nærmest jeg kommer helbommet [yfir]fǫr f. = yfirferð.
Det eneste jeg tror som kan være et hint, er det som står om oppslagsordet «over» i Ordbøkene: Opphav truleg av lågtysk ōver jamfør norrønt yfir og eldre nynorsk yver. Per nå greier jeg ikke å finne et svar på spørsmålet med de ressursene jeg har tilgjengelig, men kanskje jeg kan få et svar på det i framtida. Det blir vel Språkrådet neste, skulle jeg tro!
Bursdagsfeiringene har alltid vært viktige for meg. Alle bursdagene mine har vært feiret på dagen, og jeg har alltid gledd meg veldig til selve dagen. Men da det nærmet seg førtiårsdagen min, forsvant denne (kanskje litt) barnlige gleda for meg; ikke uten grunn skreiv jeg ingenting om dagen i det hele tatt, verken da, i 2021 eller i 2022, ja faktisk har jeg ikke skrevet om bursdagen min siden 2011. Så hvordan var det i år?
Smårettelser gjort 6. november 2023 (noen små skrivefeil og utelatte ord).
Som nevnt: bursdagsfeiringer har alltid vært viktig for meg. Jeg har aldri (intuitivt) skjønt hvorfor den for enkelte ikke har så mye å si. Jeg sier ikke at det er galt at den ikke er viktig for enkelte, men at jeg personlig ikke har internalisert hvordan de tenker om dagen; det synes uvirkelig for meg. Jeg har noen poster om bursdagsfeiringa mi, og de viser litt hvordan det har vært de årene som har gått siden jeg begynte å skrive bloggen. Når jeg ser bildet av meg selv fra 2007 slår det meg hvor ute av stand jeg var til å smile; jeg hadde det vondt den dagen, selv om jeg var glad for å ha bursdag – så glad som jeg var i stand til å være. Det virker som jeg gledet meg til Kjerstis bursdag i 2008, og det var visst ikke så verst på min egen 28-årsdag samme år. 3. oktober 2009 skreiv jeg om ønskelista mi, og det var litt interessant å se igjen nå (det var ikke uten grunn at jeg hørte på Meshuggah og Pain of Salvation den gang da), men jeg fikk en veldig uventet, hyggelig overraskelse det året: Jeg fikk en reise til Tromsø i bursdagsgave og fikk feire med Kjersti og vennene våre. Jeg var tydeligvis i bedre form da jeg skreiv om 31-årsdagen min, og jeg husker fortsatt hvordan det var å barbere seg med kniv for første gang. Til sist skreiv en post om kalligrafi i anledning Nica sin bursdag i 2013; jeg er ganske stolt av hva jeg greide da; jeg tror faktisk jeg skulle ha slitt med å gjøre det i dag, så ute av trening som jeg er nå.
Så bursdager har vært viktige for meg, og de er det fortsatt. Men jeg har mistet gleden jeg før hadde med dagen når den nærmer seg; nå gruer jeg meg i stedet for å glede meg. Hvorfor?
Det er ingen tvil om at det henger sammen med depresjonen som har hengt over meg som en klam gymsokk det siste halvannet året. Men i år skjedde det da noe uventet: Når dagen opprant, fikk jeg det fint. Jeg ville jo ha det fint, men oppløpet tilsa at det kom til å være noe annet. Så jeg våknet til med at Kjersti vekte meg og gav meg dagens første gaver: én fra kone, én fra konkubine. (Det er internt; jeg orker ikke å gå nærmere inn på det nå.) Jeg merket at humøret steig. Jeg tok meg god tid på morgenen i dusjen, og gikk deretter og satte meg på kontoret for å gjøre meg klar til dagens oppgaver, og ble gledelig møtt av et hyggelig syn:
Skrivebordet mitt pyntet for dagen med ballonger. Takk, pia mi! Du vet å glede meg; du kjenner meg godt. Barnet bor fortsatt i meg.
P. S. (6.11.2023): Jeg stod ikke opp klokka fire; det var bare det at jeg tok bildet først da jeg kom hjem igjen.
Jeg hadde en del ting å få gjort nå i dag, for jeg skulle først å spille piano til pensjonistkoret og så i møte med Universal Credit, så jeg måtte sjekke at alt var klart for dagen før jeg hastet meg av gårde. (Det ble ikke tid til frokost.) Vel framme hadde jeg meg en hyggelig time med koret, for gårdagen hadde jeg øvd hele dagen på «That’s Why We Sing» så jeg skulle ha den i fingrene. Etter dette gikk jeg på en pub i Shawlands for å få meg litt mat, så til Universal Credit-kontoret.
Pubmat i Shawlands (løkringer og haggisballer med en Hazy Jane attåt) var både mettende og fornøyelig.
Timen på Universal Credit-kontoret var faktisk hyggelig. Hun jeg pratet med var samme dame som forrige gang, og hun var som da både hjelpsom og hyggelig og kom fram til ei minnelig løsning til beste for alle. Vi kommer til å klare oss litt bedre økonomisk nå.
Etter dette dro jeg hjem: en tur på Tesco for å handle til bursdagskos. Så kunne jeg bruke resten av dagen på å forberede meg på tirsdagen, da jeg skulle øvepresentere til Alex i LEAP. Kjersti og jeg hadde tatt en kikk gjennom gamle oppskrifter og kommet fram til at bursdagsmiddagen skulle være en risotto- eller pastarett, og deretter sjokoladekake. Det luktet nydelig fra kjøkkenet mens jeg satt oppe og skreiv.
Til venstre, den nydelige sopp- og baconrisottoen som Kjersti lagde. Til høyre, sjokoladekaka Kjersti lagde: trelagskake med ett lag bringebærkrem i midten.
Gavebordet på dagen, inkludert broderiet som Kjersti fikk på dagen hennes fra tante Elisabeth og onkel Einar.
Kvelden ble brukt på middag, kakekos, snop, potetgull, brus og vin. Etter maten var vi så mette at vi var enige om at det kun var plass til kake, ikke også ost og kjeks. I mellomtida hadde jeg fått åpnet resten av gavene: Det startet altså med et flott barberkoststativ, barberkost og barbersåpeskål fra Kjersti og da jeg slo på PC-en min et par timer seinere, Siege of Centauri på Steam, og Norsk fylleordbok fra Yngvild. Seinere på dagen, fra Marie-Victoria og Sigve fikk jeg boka Pages & Co.: Tilly and the Bookwanderers, et fotoalbum og Elvis-utklipp fra tante Elisabeth og onkel Einar (og i bakgrunnen et nydelig kattebroderi fra tante Elisabeth til Kjersti på dagen hennes). Fra mamma og pappa fikk jeg Swansons Speed Square (en merkevare så vidt jeg vet), snøflakmultiverktøy og kredittkortmultiverktøy, artige svampebobsokker og en pengegave, samt Martials epigram bind 1. I tillegg til dette fikk jeg pengegave fra bestemor; Amazon-gavekort fra Ragnhild, Robert og Aprille, og et Amazon-gavekort til fra Ingrid-Elin, Joe, Lexie og Casey, og spillet The Life and Suffering of Sir Brante fra Ida og Tor. Hvis jeg nå mot formodning glemte noe, beklager jeg så mye!
Meg seint på kvelden før jeg gjør meg klar til å legge meg. Eller, seint og seint, fru Blom: klokka 2206, så ikke så alt for seint.
Så dagen ble faktisk en ganske så trivelig dag. Jeg smilte, jeg hadde det godt, jeg koste meg; jeg fikk mange hyggelige hilsener og telefoner; og jeg kjente at jeg gledet meg over dagen min. Det var faktisk det jeg håpte på aller mest, og det fikk jeg. Takk til alle sammen som gjorde dagen min bedre enn jeg fryktet. Kanskje jeg kan begynne å glede meg til dagen igjen når den nærmer seg neste år?
For øvrig, da jeg tok bildet, gikk det opp for meg at jeg samtidig fikk vist noe av det som er blant de beste minnene fra tida i Tromsø: den lille, smilende skyen bak meg. Du vet hvem du er; jeg håper du vet hvor viktig du har vært for meg i livet mitt, og at du er mye av grunnen til at jeg er til i dag.
No og då hender det at Windows ikkje vil starte. Du blir møtt med den gruvekkjande blåskjermen og Windows seier at du må setje inn installasjonsmedia. Kva for installasjonsmedia? Windows 7-plata di? Det hjelper lite på Windows 10.
Kommandolineverktøyet
Er eg rar som synast at det høyrast betre ut med «verktyet» enn «verktøyet»?
Skjermbilete som syner prosessen med sfc /scannow.
Det du må gjere er ikkje vanskeleg, og det kan vere lurt å gjere det med jamne mellomrom, gjerne ukentleg og iallfall kvar gong du har installert ei oppdatering. Start med å taste ⊞ + R. Du får då opp Køyr-vindauget. Her tastar du inn ein enkel kommando, cmd, men ikkje trykk Enter eller klikk OK-knappen. For å kunne gjere neste operasjon må du opne kommandolineverktøyet som administrator; du gjer dette med å heller trykke Ctrl + Skift + Enter. Du får då opp eit spørsmål om du vil køyre programmet:
Dialogvindauge som spør om du vil gjere endringar. Ti poeng til den som kan fortelje meg kva skrivebordsbakgrunn eg har.
Klikk Ja på spørsmålet. Du får no opp kommandolineverktøyet, det som ser ut som DOS. (Med mindre ein var blant dei som installerte noko à la FreeDOS, då.) Her treng du berre å gjere ein ting, gjerne to gonger: tast sfc /scannow og lat programmet køyre ferdig. Om alt går godt, greier det å reparere installasjonen din. Køyr programmet ein gong til når du er ferdig, berre for å sjekke at alt er på stell.
Når du er ferdig, er det berre å skrive exit og trykke Enter eller trykke Alt + F4 for å avslutte kommandolineverktøyet.
Automatisering
Gjer dette gjerne ofte og regelmessig. Men er du som eg, kjem du ikkje til å hugse å gjere det. Då kan det vere greitt å nytte seg av Windows’ automatiseringsverktøy. Som over kan du opne dette via Køyr-vindauget, so berre tast ⊞ + R att. Denne gongen skriv du taskschd.msc og tastar Enter på vanleg vis.
I vindauget som kjem opp, vel «Opprett oppgave…»; du får no opp eit vindauge med fem faner.
Generelt
Gjev oppgåva eit passande namn, so som «Windows-installasjonvedlikehald». Fyll inn ei forklåring under «Beskrivelse»; eg skreiv Vekentleg scanning for å sjekke at Windows-installasjonen er OK. Under «Sikkerhetsalternativer» vel at oppgåva berre skal køyre medan du er pålogga og huk av for «Kjør med høyeste tilgangsrettigheter». Nedst er det ein rullegardinmeny under «Konfigurer for». Her veljer du Windows 10 (viss det er det du køyrer).
Klikk fana Utløsere.
Utløsere
Her kan du velje kor ofte du vil at oppgåva skal gjerast; eg valde vekentleg, men dette veljer du sjølv etter kva du ønskjer. For å setje opp planen, klikk knappen Ny… nedst. Med tanke på kor ofte Windows-oppdateringar kjem, trur eg ikkje at eg ville ha gjort det so sjeldant som månedleg. Klikk OK når du er nøgd. Viss du vil endre ho etter å ha lukka ho, kan du klikke oppgåva att og velje Rediger….
Klikk fana Handlinger.
Handlinger
Klikk Ny… for å lage oppgåva du vil gjere. I rullegardinmenyen «Handling», velj «Start et program». Under «Program/skript» tast inn sfc og under «Legg til argumenter (valgfritt)» tastar du /scannow. (Viss du skriv sfc /scannow under program, kjem vindauget til å spørje deg om du vil ha med /scannow som eit argument i staden.) I «Start i (valgfritt)» skriv du inn cmd. Klikk OK
Klikk fana Betingelser.
Betingelser
Her kan du leggje inn krav til når oppgåva kan køyrast. Viss du til dømes ikkje vil at spelinga di skal bli avbroten, kan du leggje inn at maskina skal ha vore inaktiv i nokre minutt fyrst. Eg valde 5 minutt inaktivitet og at oppgåva skal vente på inaktivitet i 2 timar.
Klikk fana Innstillinger.
Innstillinger
Her kan du eigenleg berre late ting stå som dei er, men du kan sjå over om det er noko her du helst vil ha annleis. Eg la inn at oppgåva skal prøvast på nytt ti gongar kvart femtande minutt om ho ikkje skulle køyre.
Når du er nøgd med alt, klikk OK.
Oppsummering
Det var det! Godt gjort! Korleis gjekk det? Etter å akkurat ha redda maskina mi frå blåskjermhelvete, trur eg at det å ha lagt inn denne nye oppgåva kjem til å kunne redde skinnet mitt nokre gongar i framtida. Fortel meg gjerne korleis det gjekk med deg. Var det noko som ikkje fungerte i rettleiinga mi, so er eg veldig glad for å få tilbakemelding på det. Lykke til!
Vifta og kjøleribbene slik de så ut før jeg startet reingjøringa. Hybelkaninene skulle ha registrert flytting før de bosatte seg der …
Foto: Tor-Ivar Krogsæter
Det er vel kanskje den delen av PC-en som får stå lengst urørt: prosessoren med prosessorkjøleren. For ei tid tilbake siden fikk jeg kjøpt meg ny kjøler til maskinen (Noctua lavprofilkjøler) for å få dempet arbeidsstøyen min, og jeg må si at jeg ble meget fornøyd med resultatet: Både langt lavere støynivå (veldig mye lavere) og meget effektiv kjøling – akkurat som man forventer fra dem. Men etter at jeg langt om lenge hadde fått montert den, hadde jeg da naturligvis også en kjøler til overs, så jeg tenkte jeg skulle reingjøre den og selge den billig. Det er overraskende enkelt, men det er et par ting du bør være obs på.
I denne posten beskriver jeg i (forholdsvis) korte trekk (til meg å være) hvordan jeg plukket fra hverandre og reingjorde standardkjøleren som fulgte med AMD Ryzen 3600-prosessoren min. Jeg gir noen små tips om hva du trenger og kan bruke av utstyr, og et par små råd å ha i bakhodet.
Frakobling
Når du skal koble prosessorkjøleren fra prosessoren, er det viktig at du har jordet deg, for eksempel ved å ta på det jordede kabinettet. Husk at lakken på kabinettet er elektrisk isolerende, og at hvis du har tatt ut strømledning på strømforsyninga, er kabinettet uansett ikke lenger jordet. Du kan da i stedet ta fingrene borti jordingspunktet på en stikkontakt. Det jeg bruker å gjøre, er å la ledninga til strømforsyninga stå i, men å slå av strømforsyninga. Da er det ikke lenger strøm i maskinen, men maskinen er jordet, så eventuell statisk elektrisitet har et sted å fare.
Løsne prosessorkjøleren fra vifta slik veiledninga instruerer; vanligvis er dette bare å løsne på et par klemmer samt å skru ut et par skruer (dette bør du gjøre gradvis på alle skruene, ikke én og én skrue helt ut). Deretter er det godt mulig at du må vri (forsiktig!) på kjøleren, men gjør dette bare litt fram og tilbake. Dette er enklest å gjøre hvis PC-en har jobbet litt, for da er kjølekremen fortsatt litt mjuk.
Reingjøringsutstyr og ‑tips
Når du har fått løs prosessoren og kjøleren, reingjør begge med isopropanol. Jayz Two Cents har en fin film om hvordan du kan gjøre dette: This is a disaster!. Kjøp like gjerne ei litersflaske, for når du begynner å reingjøre diverse utstyr, går det faktisk fort en halv desiliter av gangen. Jeg kjøpte mi på Amazon (siden jeg jo bor i Storbritannia) fra Hexeal for £ 8, og den er 99,9 % rein.
Vi hadde en samtale her om dagen der vi lurte på om vi kunne bruke isopropanol til å desinfisere sår. Det er jo sterk alkohol, så kan man det? Fordi det er viktig, kommer svaret her entydig:
Bruk aldri isopropanol til å reingjøre sår. Hudabsorpsjon kan føre til alvorlige problem. Bruk alltid hansker når du bruker isopropanol.
Husk å være forsiktig. Er man brå og hard, kan man fort bøye pinnene, og det kan være vanskelig å få dem på plass igjen. Hvis de knekker er det strengt tatt mulig å fikse dem, men da bør du være stødig med loddebolten. (Det er ikke jeg lenger.)
Løsning av vifta
Vifteramma, vifta og kjøleribbene henger kun sammen med skruer og klips.
Foto: Tor-Ivar Krogsæter.
Det er ikke vanskelig å løsne vifta fra kjøleribbene. Bruk et helt vanlig stjernejern (for min del gikk det best med PH1) og løsn de fire skruene. Skruene er billigste sort, så legg godt med trykk bak så skrujernet ikke glipper; da kan det være du eter opp det som måtte være der av metall og ikke greier å få ut skruene uten å ødelegge dem helt. Vifta har allerede nok vibrasjonsstøy, så å miste én av dem gjør den i praksis ubrukelig med mindre maskinen da blir satt i et annet rom.
Klipshakkene til vifteramma.
Foto: Tor-Ivar Krogsæter.
Innsida av vifteramma har kun noen enkle hakk som vifta hektes fast i. (Det sier seg vel selv at denne typen fester ikke gir samme vibrasjonsdempende effekt som mer solide festemekanismer.) Plasten er forholdsvis mjuk, så du kan fint bøye den ut med fingermakt så lenge du er forsiktig nok. Få først ett av hakkene løst og hold dette på plass i den løsnede stillinga før du løsner resten.
Reingjøring
Selve reingjøringa er ikke vanskelig. Vær oppmerksom på at isopropanol kan misfarge plasten, så bruk helst fuktige bomullspinner eller verkstedpapir til å få bort støv og skitt fra vifta. Verkstedpapiret er utmerket, for det loer ikke og er sterkt nok til at det kan brukes ganske hardhendt. Til metallet og der det går strøm, er isopropanol langt bedre. Den fordamper fort og lager dermed ikke problemer for elektronikken. (Jeg vet faktisk ikke om den er elektrisk ledende, men har stilt spørsmålet og venter på svar.)
Til kjøleribbene var det enkleste å brette et verkstedtørkepapir og dyppe det i isopropanol, og så brette det doble arket rundt ei og ei ribbe. Dermed kom jeg helt ned i bunnen av samtlige kjøleribber og fikk reingjort hver av dem på begge sider.
Ferdig reingjorte kjøleribber, vifte og vifteramme.
Foto: Tor-Ivar Krogsæter.
Ferdig arbeid
Med vifta, vifteramma og kjøleribbene grundig reingjort, klipset og skrudd sammen, kan man igjen feste den til en prosessor og være sikker på at det blir god kontakt mellom ribbene og prosessoren. Støv og andre ureinheter i kjølepastaen reduserer kjølerens varmeoverføringsevne, så det er viktig å sørge for at flata er helt rein før man kobler dem sammen. Støv som ligger i viftemekanikken eller som blokkerer luftstrømmen gjør at vifta må jobbe hardere for å oppnå samme kjøleeffekt, og hvis støv da i tillegg blokkerer viftebladene, slites motoren fortere ut.
Hvordan gikk det med deg? Var det noe jeg glemte? Legg igjen spørsmål nedenfor, så skal jeg svare dem så godt jeg kan.
Dei som kjenn til korleis året har vore, veit at me hadde det veldig, veldig trongt økonomisk. Me hadde so låg inntekt i fjor haust og til omkring mars at me ikkje hadde nok til mat; me måtte få matkupongar. Me måtte faktisk låne ein god del privat, for inntekta mi (og det var alt me hadde) var £ 18,75 per veke. Eg hadde noko ekstra som kom mot slutten av året, då eg endeleg fekk betaling for undervisinga eg hadde gjort på universitetet, men totalen der var ikkje meir enn nokre hundre pund. So det var hardt, veldig hardt.
Brev frå HMRC som fortel meg at eg har fått attende på skatten. Og no har eg lært meg korleis eg pikselerer eit bilete i GIMP.
Litt etter kvart blei det betre, eg fekk meg fleire elevar, og dei to siste månadane før Kjersti fekk seg vikariat som rekneskapsførar, klarte me oss akkurat, so lengje inkje uføresett skjedde. Det er tungt å betale skatt når ein har so låg inntekt. At me difor no får att pengar på skatten, var ei veldig hyggjeleg overrasking, og eg veit akkurat kva eg ikkje skal bruke det på: rekningar.
Det artigaste med det heile, er at det faktisk kom som ein sjekk. Eg har ikkje handtert ein einaste sjekk sidan eg var konfirmert – sidan 1995! – so i morgon skal eg finne ut korleis eg løyser inn sjekken, for det veit eg faktisk ikkje. Artig!
Me har alle (ɔ iallfall alle frå min generasjon) høyrt uttrykket «å få fnatt», men kva tyder eigenleg det? Og er det so ille?
Ordbokdefinisjonane
På Ordbøkene finn ein berre ein nokso kortfatta definisjon: fnatt er inkjekjønn (nynorsk: eit fnatt, fnattet, fnatt, fnatta; bokmål: et fnatt, fnattet, fnatt, fnatta/‑ene) og tyder skabb (definisjon Ⅱ i nynorskoppslaget), og vidare uttrykket «få fnatt» som ho enkelt forklarar som ‹bli irritert› med dømene det er til å få fnatt av og eg fekk fnatt av gnålinga hans. No vel, det var no ikkje so mykje å bli klok på; faktisk er det ikkje noka etymologisk forklaring å finne der i det heile.
Ein kan jo vidare sjå på kva skabb er forklart som. Me får her to meir eller mindre likelydande forklaringar:
Nynorskordboka
Ordklasse
substantiv (hankjønn m1)
ein skabb, skabben, skabbar, skabbane
Opphav
norrønt skabb; samanheng med latin scabiēs ‹kløe, utslett›
Merknad: Eg tilføyde lang vokalmarkering. Ordboka har ikkje gjort det, og det er ganske enkelt feil. Punktum.
Norsk etymologisk ordbok : Tematisk ordnet (NEO) av Yann de Caprona
Tja, det blei ein jo ikkje frykteleg mykje klokare av. Kva med den alltid suverene etymologiske ordboka mi? Her er kva han har å fortelje:
skabb: smittsom hudsykdom hos mennesker og dyr. Av norrønt skabb, beslektet med norsk skave (se dette ordet i kapitlet Håndverk og industri s. 1163) og latin scabiēs ‹utslett, kløe› (Nielsen, Kluge, E & M).
NEO: «skabb» s. 1406.
Her òg og i sitatet nedom har eg lagt til vokallengdemarkering på latinen.
Det var ikkje so mykje meir å hente her, sånn reint bortsett frå at ho syner til «å skave», so me kan jo ta ein kikk der; det kan jo hende det står noko meir der som kan vere interessant.
skave: skrape, skjære med skarpt redskap. Av norrønt skafa, beslektet med skafl ‹snødrive; brottsjø› (derav norsk skavl) og skabb ‹hudsykdom› (derav norsk skabb). Skafa stammer fra germansk *skafan‑ som også har gitt engelsk shave ‹skave, barbere› og shabby ‹lurvet, loslitt, fattigslig›. Den indoeuropeiske roten er *(s)kep‑ ‹skjære med skarpt verktøy, spalte›, som også er representert i:
trolig norsk skape [i det vidare utelèt eg sidetilvisingar]
norsk skaft
norsk skjefte
latin scabiēs ‹utslett, kløe› og scabere ‹skaver, klore, klø›
latin scobis ‹sagspon› og scobīna ‹rasp, fil›
latin cāpō ‹kastrert hane, kapun› derav lånordet kapun
latin scāpus ‹skaft›
gresk kóptein ‹hogge›, som i lånordene komma og apokope
gresk sképtron ‹stav›, derav lånordet septer ‹utsmykket stav som blir brukt som kongelig verdighetstegn›
kanskje gresk skáptein ‹grave›, og skáphe ‹båt (egentlig noe som er utskjært›, som inngår i engelsk bathyscaphe ‹båt for dypt vann› (av gresk báthos ‹dyp› + skáphe ‹båt›)
litauisk skabiù ‹hule med skrapjern›
litauisk kapóti ‹skjære smått›
russisk kopát ‹grave, hakke›
russisk skóbel ‹skrapejern›
Watkins, B & L, Nielsen, Kluge, E & M, Chantraine, Fraenkel, Vasmer).
NEO: «skave» s. 1163.
Omtale, engelsk: Hans Weiditz: The decrepitude of the body: scabies. Datering: 1500-talet. Kjelde: Hanns Lilje: Martin Luther. En bildmonografi. Stockholm 1966. Lisens: Falt i det fri.
Dette var faktisk til hjelp – kanskje. Det får meg til å lure på om det er nokon samanheng mellom skabb og skrapesjuke. Store norske fortel at Skrapesyke er en dødelig forløpende sykdom som angriper sentralnervesystemet (hjernen) hos sau og geit. Skrapesyken tilhører den lille gruppen av sykdommer som fremkalles av prioner. (SNL: skrapesyke.) Dette viser seg dog å være et blindspor, for Prionsykdommer hos mennesket er kugalskap (bovin spongiform encefalopati, BSE), dødelig familiær søvnløshet (fatal familiær insomni, FFI), Gerstmann-Straussler-Scheinkers sykdom (GSS), Creutzfeldt-Jakobs sykdom (CJD) og kuru. (SNL: prionsykdommer.)
Om enn det synast likt, er det ingen samanheng. Skabb kjem nemleg av ein midd:
Skabb er en hudsykdom som skyldes den smittsomme parasitten skabbmidd. Den lever i øverste lag av huden og forårsaker kløe og utslett. Skabb på mennesker heter Sarcoptes scabiei og er artsspesifikk. Hunnmidden er 0,3–0,4 millimeter lang og hannmidden noe mindre. Den befruktede hunnmidden graver ganger i overhudens hornlag, legger to til tre egg om dagen og lever i omtrent én måned. Det er gjerne mellom 10 og 50 hunnmidd på en person som er smittet med skabb.
Eg har for øvrig oppdatert etymologien på SML kva gjeld dette ordet (det var dessutan en skrivefeil der):
Etymologi: av latin scabere, ‹rive, klore›; det latinske navnet går tilbake til gresk sárx + kóptō + ‑ēs: ‹kjøtt, kjød, legeme› + ‹kutte, slå, hugge, slakte›, midden er altså en ‹kjøttskjæringsfnatt›.
Også kjent som: scabiēs, fnatt, latinsk navn: Sarcoptēs scabiēī
So no kan du ha det i minne når du skulle høyre uttrykket å få fnatt: ‹å bli so irritert som ein berre kan bli av å bli infisert av ein midd som skjer seg gjennom huden din og ét av deg.› Herleg. Eg skulle våge meg på å påstå at ja, det er faktisk so ille.
Denne posten ble skrevet 11. oktober, men jeg ønsket å ha den tidfestet til den 10., så tidsstemplet er satt til midnatt den dagen.
Det er noen som gjennom livet mitt har betydd særlig mye for meg; de vet selv hvem de er, og jeg har nevnt dem her mange ganger før. 10. oktober har for meg blitt en dag jeg tenker på disse særlig mye. Ei av dem stod ved meg når det var på det verste. Ei av dem dro meg opp av gjørma når jeg ikke ville mer og hjalp meg å komme meg til legen. Ei av dem var voksenpersonen jeg trengte da jeg første gang fortalte om psykoser. Ei av dem tok imot meg hver dag med tid og omsorg når jeg bare trengte å prate. Ei av dem tok tak i meg og nektet å slippe meg når jeg akkurat hadde forsøkt og feilet. Disse er ikke de eneste, men de har vært svært viktige personer i livet mitt og jeg tenker på dem ofte.
Hvordan er det for meg i dag? Jeg hadde en hard knekk i fjor høst og fikk henvisning til psykolog. Man kan si mye om NHS – grunntanken er bedre enn i Norge, for alle skal ha tilgang på helsetjenester, uansett om lommeboka er tom eller ikke, så all legehjelp og alle reseptbelagte medisiner er gratis – men å si at de er godt finanisert, det kan man ikke. Tilbudet jeg fikk var én time kvartalsvis. (Jeg skal til ny time snart.) Det første møtet mitt med dem var heller ikke noe å skryte av: Beklager, vi kan ikke hjelpe deg, for vi er ikke vant til å hjelpe folk med ditt intellekt. Jo, takk skal du ha, men det er faktisk ikke til hjelp på noen måte. Som noen kjenner til, har jeg blant annet på grunn av helsa mi hatt ett års studiepermisjon, som nå blir forlenget så vi kan komme oss ovenpå økonomisk igjen.
Her er et knippe poster jeg skreiv i de tidlige årene, som på ulike måter er relevante for denne posten:
Dette ble lagt til natt til fredag den 13. oktober 2023.
Hva gjør man når man lider?
Hva kan du gjøre, dersom du har det vondt? Her er noe av det som har hjulpet meg:
Snakk med en venn eller kollega
Ikke alle kan si at de har en venn; for menn er dette særlig framtredende. Har du en kollega eller noen du treffer innimellom som du har tillit til? Hvis dette er noen som har vært borti slikt før, ikke bli overrasket hvis du får spørsmålet Har du tenkt på å ta livet ditt? Dette er et viktig spørsmål å stille, uansett om det er tungt å svare på det eller ei. Det at vedkommende våger å stille spørsmålet, tyder på at de tar saken alvorlig.
Hvis du ikke har en nær venn å snakke med, hva med en kollega? En arbeidskollega, studiekollega, treningskollega, foreningskollega? Send ei melding og spør om vedkommende har tid til en prat en dag, gjerne samme dag eller dagen etter; mange skjønner dette som at det er noe viktig, og kommer til å prioritere det hvis de kan. Hvis de ikke kan, betyr ikke det at du blir avvist, bare at de ikke vet hvor viktig det er og/eller har andre ting som må prioriteres.
Kontakt legen din
Logo nødnummer 1-1-3. Logo hentet fra nodnummer.no. (Domenet nødnummer.no er parkert, men ikke koblet til nodnummer.no.)
Hvis du er i reell fare for å ta livet ditt, ring 1‑1‑3; ikke vent, gjør det nå.
Det er også opprettet en egen hjelpetelefon for mental helse på telefon 116 123 som er åpen hele døgnet.
Hvis du har akutt nød, men det ikke står om livet, kan du ringe gratis nasjonalt legevaktnummer 116 117. Hvis du har bedre kontroll på situasjonen, ring legekontoret ditt på morgenen og be om en øyeblikkelig time. Mange menn er mer komfortable med å snakke med damer og ting som er nært; hvis du foretrekker å snakke med et bestemt kjønn, si det når du bestiller timen og forklar hvorfor; vanligvis er ikke dette et problem.
Hvilken type hjelp du får og hvor mye, avhenger av hvor alvorlig situasjonen din er. I mange tilfeller er det beste tilbudet å jevnlig gå til fastlegen sin med den tettere oppfølginga hos en lokal psykiatrisk sykepleier. Men er problemet mer komplekst (eller alvorlig, eller begge delene), bør du få psykolog- eller psykiaterhjelp.
Les (med forsiktighet) hva andre som sliter med mental helse gjør
It was the best of times, it was the worst of times. Internett er et vidunderlig sted, men kan òg være et farlig sted. Hva du finner, avhenger i stor grad av hva du leter etter og hvor kritisk du er til det du leser. Noe av det skumleste når man sliter med psykisk helse, og særlig hvis man er suicidal, er all informasjonen man kan finne om hvordan man tar livet sitt. Det er ikke et bra sted å være. Det kan være terapeutisk å lese om det for noen, men for mange (skulle jeg tro) kan det vel så gjerne akselerere prosessen. Vær forsiktig!
Kontakt anonyme nødhjelpstjenester
Det finnes mange ulike tilbydere, og hva de byr på varierer enormt. Kirkens SOS kan kontaktes på 22 40 00 40 og er åpen hver dag, hele døgnet, uansett om det er helg, ferie eller helligdag. Røde kors driver tjenesten Kors på halsen som kan nås på telefon 800 33 321 mandag–fredag kl. 14–22 eller på nettprat til samme tid, da også i helgene.
Erfaringa mi med slike tjenester har vært variabel, særlig når man er en voksen mann. Noen av tjenestene har tatt veldig godt imot henvendelsene mine, mens andre har tydelig vært overbelastet og har hatt kun et begrenset antall minutter å by på til hver person, som for min del ikke har vært nok til at jeg har følt meg komfortabel nok til å si hva som egentlig skjer. Jeg nevner dette så du skal være klar over det.
Kjønnsforskjeller
Menn er særlig utsatt for å unngå å oppsøke hjelp, og for å møte et behandlingstilbud som ikke er godt tilpasset en mannlig måte å tenke på. Jeg kjenner at bare å skrive dette gjør meg ukomfortabel; dagens debattklima levner lite rom til å engang slenge ut en slik påstand. Men om ikke annet er dette tuftet på mine egne erfaringer. Noen ganger passer tilbudet veldig godt, andre ganger ikke. Men det jeg oftest har kjent på, er at mye av tida har handlet på å få forståelse for hvor innprentet tankemønsteret er, ikke bare på grunn av at jeg hadde gått med det lenger enn hva som (åpenbart) sunt var, men også fordi så mye av det ligger i hvordan vi blir oppfostret (bevisst og ubevisst) av både familie og samfunnet rundt oss til at vi skal være. Menn misforstås og det er mindre rom i dag for å tenke og agere på måter som gjerne kan omtales som typisk for menn.
Menn har en sterk tendens til selvdestruktiv atferd. Det er også noen interessant forskjeller på menns og kvinners selvdestruktive atferd; det kan se ut til at kvinner har større . Her er noe ulik litteratur å se på, som kan belyse saken:
Det kan være underlig å begynne å få timer hos psykolog (eller faste timer hos fastlegen eller psykiatrisk sykepleier). Plutselig må man begynne å gå inn i seg selv og grave fram ting man har gjemt unna, ting man har glemt (bevisst eller ubevistt), fundere på hvorfor man gjør som man gjør, tenker som man tenker, reagerer som man reagerer. Man møter seg selv i døra, og det er ikke sikkert at man liker det man ser. Det kanskje mest misforståtte aspektet av alt med det å få psykiatrisk behandling (som vanligvis er i form av samtaleterapi), er at man går og får snakket om problemene sine ukentlig og blir fikset. Det er slett ikke slik det har vært for verken meg eller noen av dem jeg kjenner som har vært gjennom det. Psykiatrisk behandling er slitsomt. For mange gjør det at man er så utmattet etterpå at man ikke greier å jobbe resten av dagen.
Andre gjør som jeg gjorde da jeg første gang gikk til behandling: Drar rett tilbake på jobb etterpå. Det er kanskje ikke bestandig en god idé. Jeg tror det for mange kan være en god idé å høre med legen ens om man kan bli sykmeldt 20 % (altså én dag i uka) iallfall den første måneden eller første par–tre månedene man går til behandling. Det kan gi langt bedre effekt av behandlinga og dermed gjøre at man blir frisk fortere og har større sjanse til å holde seg frisk. Samtidig skal man ikke kimse av hva det å ha et fast sted å gå til gjør for psyken. Tenk deg godt om og snakk med legen din om dette, for det å returnere tvert på arbeid … Det kan være til beste for deg, ja, men det kan og vaske ut grunnen under føttene dine, nettopp mens du prøver å bygge et nytt fundament.
Ta deg derfor tid til å prate med legen din om hva du kan forvente når du får behandling. Hvis du er i absolutt krise når du kontakter legen din, handler det først og fremst om livreddende behandling; man har andre ting å tenke på da enn om man kommer til å være sliten etter behandlinga. Men hvis du er noen lunde fungerende når du får hjelp, men ikke vet hvor mye lenger du greier å holde ut, da kan det være at å ta opp temaet med delvis sykemelding kan være det rette. Legen, særlig hvis det er en erfaren en, skjønner dette godt og har vært gjennom det før. Det er bedre å spørre enn å la være.
Det viktigste av alt er at du er ærlig med deg selv. Blir du veldig sliten av behandlinga? Si da fra om dette. Arbeidsgivere flest er mer enn villige til å tilrettelegge for at du skal ha sjansen til å bli frisk igjen (og så vidt meg bekjent har de lovfestet plikt til det), og husk at taushetsplikt alltid går oppover i systemet, aldri nedover, så det du prater med arbeidsgiveren din om, skal ingen uvedkommende vite noe om; det skal holdes innad i systemet, og i utgangspunktet kun oppover (eller innad i ei ledergruppe, der ulike relevante problemstillinger tas opp). Du kan uansett gi beskjed om dette til arbeidsgiveren din: Hva du synes er greit og ikke.
Hvis du ikke har arbeid, er det ekstra viktig at du lager deg et sikkerhetsnett blant venner, familie eller kjente. Nevn det til et par som du stoler ekstra godt på, slik at de kan følge med på deg om det skulle skje noen brå forandringer. Det er viktig for å ivareta sikkerheten din.
Dersom du med handa på hjertet kan si at du ikke har noen, sørg for å holde tett kontakt med fastlegen din. Denne kjenner sannsynligvis deg og helsa di bedre enn de fleste andre, og er genuint interessert i å se deg bli frisk igjen. Kanskje kan fastlegen din gi deg noen gode råd om hvor du kan møte folk? Ei gruppe med likesinnede (det trenger ikke da være andre med psykiske helseproblemer) – for eksempel andre som liker å snekre, å lage miniatyrer, å spille spill, hva enn det måtte være – kan være ankeret du trenger i hverdagen; når du skal ut å seile i ukjent farvann, kan det å vite hvor du kan kaste anker være livreddende.
