søndag 11. september 2016

Verdensdagen for selvdrapsforhindring 10. september 2016

Bilde fra EsquireUK, fra artikkelen «What Can We Do About Britain’s Male Suicide Crisis?» av Sam Parker

Bildet «suicide-illustration-43» fra Sam Parker’s artikkel What Can We Do About Britain’s Male Suicide Crisis?, 7. desember 2015, Esquire UK.

― How are you?

― Don’t ask if you don’t want to hear the answer.

― I really want to know …

― I’m shitty, getting worse every day.

Vellykket og lykkelig utenpå …

For noen dager siden var jeg den ene av de to samtalepartnerene over. Ikke alle er så heldige at de har ei venninne (eller venn) som forstår og som ønsker å vite; ikke alle har – ikke minst – noen som faktisk spør og oppriktig ønsker å vite svaret på det sedvanlige spørsmålet Hvordan har du det?. Ikke alle har noen i omgangskretsene sine som ser dem. Ikke alle har en omgangskrets.

Jeg har mange ting som burde gi meg all grunn til å være glad, lykkelig, fornøyd med livet – mange ytre omstendigheter som burde tilsi at jeg ikke bare anså meg selv som, men følte meg selv som ikke bare et vellykket menneske, men lykkelig. Jeg anser meg selv som vellykket; jeg føler meg mislykket. Jeg har tatt en ny grad på universitetet, en grad der masteroppgaven ga meg summa cum laude, og oppgaven ble tildelt prisen for 2015s beste masteroppgave på UiT med et kjønnsteoretisk perspektiv; jeg har fått meg jobb på Registreringssentral for historiske data, der jeg settes pris på for jobben jeg gjør (og den jeg er?); jeg har ei flott kone som bryr seg om meg og lar meg være meg selv, langt mer enn hva mange andre hadde gjort; jeg har noen særdeles gode venninner som jeg alltid kan stole på aldri kommer til å snu meg ryggen. I det hele tatt har jeg egne evner og ressurser rundt meg som alle burde tilsi at jeg er glad, lykkelig og fornøyd med livet. Men jeg er ikke glad; jeg er ikke lykkelig; jeg er ikke fornøyd med livet. Jeg ser ingen verdi i meg selv for min egen del.

Sort-hvitt-bilde av en mann som er i ferd med å oppgitt lene seg bak mot veggen, med underteksten «I’m not fucking ‹fine›»

Sort/hvitt-bilde (egentlig en anigif, men jeg valgte stillbildet) av en mann som oppgitt lener seg bak mot veggen, og sier det så mange folk så mange ganger skulle ønske de sa: I’m not fucking fine. Hentet fra bloggen Demons Live in Me.

… men ødelagt innvendig

La meg være litt grusom. Du som har en unge: Tenk deg at hver dag du står opp, er den første tanken du våkent tenker, at du finner barnet ditt brutalt ihjelkjørt. Du som er et søsken: Tenk deg at hver gang du setter deg på busstoppen, greier du ikke å bli kvitt tanken om at søskenet ditt henger fra lyktestolpen ved siden av, død. Du som har en god venn: Tenk deg at hver gang du vasker koppene, greier du ikke å la være å se for deg at den gode vennen din gjør det samme, og ved et uhell knuser et glass som skjærer over pulsåra og tar livet av ham – sakte. Du som har ei god venninne: Tenk deg at hver gang du skjærer opp mat til middag, greier du ikke å la være å seg for deg venninna di liggende på gulvet, med kniven kjørt inn til skaftet en plass mellom andre og syvende venstre ribbein.

Forferdelige tanker, ikke sant? Forskjellen er at dette er det jeg gjør hver dag, om meg selv. Men kan du ikke bare la være? Ingen vil tenke slike tanker; det er derfor det er en sykdom. For tida går det forholdsvis bedre, så jeg tenker ikke hver eneste en av disse hver eneste dag; noen av dagene er det ikke så verst, og jeg tenker bare én slik tanke i løpet av dagen; andre dager kommer de tilbake igjen og igjen, og i mange andre, langt grusommere varianter. Men det går altså bedre denne uka; vanligvis skjer det bare et par ganger for dag. Men andre har det da verre; jeg burde ikke klage!

Høres det slitsomt ut? Det er det. Det er derfor jeg jobber så lange dager som mulig; ofte er jeg først på jobb og sist å dra. Det er derfor jeg påtar meg aktiviteter og ansvar, mer enn hva mange andre ønsker. Det var blant annet derfor jeg jobbet 10 til 16 timer daglig med masteroppgaven min, vanligvis seks dager i uka – i perioder sju. Jeg er velsignet med evna å kunne jobbe særs konsentrert, og hvis jeg bare har noe å henge fingrene i, slipper jeg tankene mine.

Er det flere enn meg som hører det absurde i å ønske å slippe tankene mine? Er ikke det jeg prøver å gjøre å slippe unna meg selv? Er ikke det egentlig et umulig prosjekt?

Mann, mandighet og selvdrap

Jeg har lært av feilene jeg har gjort tidligere, og enda hvor mye jeg måtte ønske at jeg ikke satt her og tenkte dette – ɔ: at jeg ikke lenger eksisterte – så gjør jeg det. For min del handler dødsønsket i stor grad om ønsket om ikke å eksistere; dessverre er det få andre måter å gjøre det på, enn å forgå. Men jeg er en ressurssterk mann, både av indre og ytre omstendigheter. Jeg har nok en gang – for tredje gang? – begynt i psykiatrisk terapi, fordi jeg kjenner meg selv så godt at jeg i tide tok opp den negative spiralen jeg begynte å bevege meg i med fastlegen. Det er litt mindre vanskelig å gjøre det nå enn første gang, men jeg føler meg akkurat like udugelig som mann likevel. Kanskje det er det som gjør at menn er så «suverent» mye sterkere representert på selvdrapsstatistikken enn kvinner? Jeg synes Sam Parker (referert over) beskriver problemet veldig godt i artikkelen sin fra 2015:

Imagine a virus we don’t fully understand is killing young men in record numbers. It kills three times as many British men as women, although nothing adequately explains why. The government confirms that while almost all other leading causes of death are being slowly eroded by medical and social progress, deaths caused by this virus are at their highest for decades. Yet the money we spend on researching and treating the problem stands at a fraction of what we spend on those other leading causes of death, as do charitable donations from the public.

The deaths this virus has caused have risen to the point that if you are a man between 20 and 49, you’re more likely to die from it than cancer, road accidents or heart disease. It is the biggest threat we face, the number one killer. The figures are chilling, and yet still it is something we hardly discuss, in public or private — which is a significant part of the problem itself.

Selvdrap – et ord som Politiet er flinke til å bevisst bruke til fordel for «selvmord» – er det riktige ordet å bruke. De som har sett bloggen min før, har sett sitatet jeg har øverst til høyre fra Metanoia.org/suicide: Suicide is not chosen; it happens | when pain exceeds | resources for coping with pain. (Linjeskiftene satt inn av dem.) Det var slik det var for meg. Da jeg sist gang forsøkte å ta livet mitt, var det ikke fordi jeg bevisst valgte det der og da, ei heller fordi jeg hadde planlagt å gjøre det på det tidspunktet; det som skjedde var at et noe ble for mye, og jeg forsvant mentalt fra denne verden og eksisterte kun i handlinga som skulle forløse meg. Skuffelsen over å mislykkes var total. Et mord er ei tilsiktet handling, et drap er utilsiktet; (i praksis) ingen begår selv-mord – glem ikke at den suicidale lider under den for unge voksne nest mest dødelige sykdommen vi kjenner til. Jeg anbefaler enhver å stikke innom Verdens helseorganisasjon og lese faktaarket «Suicide», og IASPs side om verdensdagen for selvdrapsforhindring.

Over skyene er himmelen alltid blå, og så blir alt svart

Suicide prevention day: Suicide is 100% preventable. Reach out

Bilde fra Suicide Prevention [Project] på Tumblr.

Jeg er utmerket godt klar over at det hadde såret mange dypt om jeg skulle begå selvdrap; derfor gjør jeg mitt beste for å forhindre at det skjer. Jeg kan ikke love at jeg lykkes. Det jeg håper, er at de rundt meg skal forstå at selvdrap og selvmord er to forskjellige ting; dersom det skulle skje, vet de da – i det minste – at de ikke har noen grunn til å klandre seg selv for noe. Kona mi, familien og vennene mine har gjennomgått mye på grunn av meg, og jeg er dem evig takknemlig for alt de har gjort. Jeg kan ikke love at jeg ikke kommer til å begå selvdrap; det jeg kan love er at jeg skal gjøre mitt beste. Det jeg kan håpe er at de tror meg på det.

onsdag 7. september 2016

Ny blogg II: Kjønn før og nå

Banneret fra forskerbloggen «Kjønn før og nå» til Tor-Ivar Krogsæter. Bildet viser ei romerinne i ferd med å senke seg ned på en mann.

Banneret valgt til forskerbloggen min Kjønn før og nå. Bildet viser ei romerinne som har en form for brystklede og som er i ferd med å senke seg ned på en mann.

Jeg har endelig fått min egen forskerblogg, og det må vel være lov til å være kry av det! Bloggen er under paraplyen til Forskning.no, og har tittelen Kjønn før og nå. Uheldigvis er URL-en jeg har fått, vel, ikke helt god; «kjonn-og-na» er ikke den beste omskrivinga av bloggtittelen de kunne kommet med. Første innlegget mitt ble lest av forholdsvis mange, later det til, og nå fremover antar jeg at jeg kommer til å skrive i første gang om Sulpicias dobbeltinversjon. Følg med!

fredag 19. august 2016

Ny blogg: Medie- og dok.vit. UiT

Jeg har fått ansvaret for å undervise medie- og dok.vit.-folkene i blogging og sosiale medier, og opprettet en blogg på vegne av dem. Første innlegg ble lagt ut i går (som del av forelesninga/bloggverkstedet), og kan lese på bloggen Medie- og dok.vit. UiT

Velkommen til medie- og dokumentasjonsvitenskap i Tromsø!

Endelig er høstsemesteret i gang igjen, og alle vordende dokument- og medievitere ønskes hjertelig velkommen til UiT. Denne høsten er det satt av seks timer fordelt på tre økter der vi skal diskutere sosiale medier generelt og blogging spesielt, og dere skal få anledning til å starte opp deres egen blogg […]

mandag 23. mai 2016

Et lite stykke blues (fra Robert Johnson – Crossroads Blues)

Hele dokumentaren – Robert Johnson – Crossroads Blues – burde sees, men for å se det lille utdraget jeg har i mente, gå til 56′ 46″. Her er teksten (selve låta starter på 58′ 01″:

Skitten blues

My new girlfriend Name is Vaseline My new girlfriend Name is Vaseline Slickest downtown lover Think I ever seen.

onsdag 18. mai 2016

Nominasjon til Åse Hiorth Lerviks pris

Etter mange hyggelige tilbakemeldinger og glimrende resultat på mastergradseksamenen til jul, har jeg måttet nyte en kalddusj i ettertid i form av å måtte innse at antikken har en lite opphøyd status i Norge, og spesielt her i Nord; jeg nevner det for så vidt også innledningsvis i avhandlinga. Men nå har jeg hatt gleden av å bli nominert til Åse Hiorth Lerviks pris for beste masteroppgave, og fikk i dag invitasjon til sommerfesten der utdelinga gjøres. Da er det bare å krysse fingrene, og håpe at oppgaven trekker det lengste strået. Hvordan den andre oppgaven er, vet jeg ikke (Paula Ryggvik Mikalsen, HSL-fak.: But you can’t get me out of the story: Feminist Revision of Fairy Tales in Short Stories by Margaret Atwood and Angela Carter. Nominert av Gerd Bjørhovde, Institutt for kultur og litteratur, engelsk litteraturvitenskap), men jeg burde kanskje lese oppgaven i forkant av festen?

Når jeg ser gjennom gamle artikler her, ser jeg at jeg faktisk aldri har presentert oppgaven min. Inntil jeg får ut finger’n og får gjort det, kan oppgaven hentes via Munin for dem som måtte ønske det.

fredag 8. april 2016

Lingua latīna: Tibull om alderdommen

Quam potius laudandus hic est, quem prōle parā occupat in parvā pigra senecta casā

Tibull 1.10.39f

Tibull skriver som alltid komplekse verselinjer. Hvis man omrokerer linjene, blir det kanskje lettere å skjønne hva han sier: Quam potius laudandus hic est, quem – prōle parātā – pigra senecta in parvā casā occupat.. Jeg syntes det var godt sagt, og lar ordene stå som de er. Hvor mye mer prisverdig han er, ham – med barn [eg. avkom] i hand – den rolige alderdommen opptar i et enkelt hus.

tirsdag 8. mars 2016

RHD: Dagens spennende personlighet II

Ole Johannesſen Forrestraa – «Fangutten» (0543.6.2)

Bilde fra Digitalarkivet: Ole Johannesſen Forrestraa, 0543.6.2 (Vestre Slidre, Snortum)

Informasjonen som er å lese om «Fangutten» i folketellinga fra 1875. For øvrig er alt materiale fra 1875-tellinga nå åpent tilgjengelig for alle (100-årsgrensa er for lengst passert) på Digitalarkivet.

Det egentlige etternavnet til denne karen, var muligens egentlig Før(r)estraa(e), jf. krets 6, liste 7, person 9 og krets 7, liste 17, person 6 og 7. Han bodde på Snortum (eller Snartum) i Vestre Slidre prestegjeld, Oppland fylke, ble født i 1825 i Røen sogn, og han ser ikke ut til å være å finne i verken 1865-, 1900- eller 1910-tellingene, så det var heldig at han dukket opp her.

Man ser at han står oppført som Inderst. Hva var det? Norsk historisk leksikon (Cappelen akademisk forlag, Oslo, 2. utg. 1999) har denne forklaringa:

Innerst (til dansk inderst eller indsidder) kaltes en person som bodde til leie og hadde egen husholdning.

Jordbruksdata for gården Snortum (Snartum⁇)

Gården var ikke spesielt velstående, og eid av noen andre. Av dyr hadde de 4 kyr, 1 kalv, 6 får og lam og 4 geiter og kje; av utsæd hadde de ¹⁄₂₀ tønne rug, 1 tn. bygg, ¹⁄₅ tn. blandet korn, ¹⁄₂₀ tn. erter og 3 tn. poteter, så det var jo ikke så verst, skjønt det hjalp nok lite når alt var eid av noen andre enn de beboende.

fredag 26. februar 2016

Skrift til Imladris: Schwabacher mollis

Hvorfor jeg bestemte meg for å lage en «myk, levende Schwabacher»

Schwabacher mollis
  • Skrift utformet av Tor-Ivar Krogsæter, basert på Schwabacher, Rotunda og Fraktur.
  • Penn: Stålspisspenn str. 2. Blekk: Winsor & Newton Ink (957 Cobalt).
  • Papir kjøpt på Panduro (husker ikke typen per nå, men kan sikkert oppdatere med papirtype senere)

Stort bilde er å finne på bunnen av posten.

Den kjære studentforeninga vår, Imladris, har gjennom de 13½ årene den har eksistert hatt gleden av å utnevne fire æresmedlemmer. Det første av disse var vår alles kjære mørkefyrste Ⅳ, bautaen som foreningen hviler på, ridder Ole-Kristian Olsen; etter ham ble ridderne Thomas Øiaas Fordal og Lill-Iren Gabrielsen Mikalsen beæret med dette, på det samme måte; og nå på det siste årsmøtet vårt ble ridder Yngvild Marie Kaarbø Wiese siste tilskudd til denne æras høyborg. Ingen av de tre siste har fått diplom for dette, men prosessen er i gang, og jeg har nå endelig fått fullført første trinn: Skrifttypen.

Veien til en ny skriftfamilie

Jeg visste at jeg ønsket å ha ei gammel skrift som grunnlag, og begynte først å leke meg med hvordan diplomet kunne se ut. Tittelen på arket Æresmedlem og Herved slås (…) til (…) med denne begrunnelsen ble forsøkt skrevet ut, først på tegnepapir (som egnet seg svært dårlig til blekk – blekket fløt bare ut og papiret klumpet seg opp i spissen), deretter på godt papir kjøpt sammen med tårnherren i forkant av årsmøtet.

Etter dette begynte jeg å lage til en mal for linjeavstandene, skåret ut av papiret og solid forsterket med tape i hjørnene; dermed kan jeg, når jeg skal tegne opp ramma for et nytt diplom, bare legge malen på arket og tegne langs med rammene til malen. Neste del av prosjektet var å finne skriftforma, og det var en langvarig prosess.

Oversikt over gotiske skrifter, hentet fra Wikimedia Commons. Textur, Rotunda, Schwabacher, Fraktur

Eksempler på gotiske skrifter, hentet fra Wikimedia Commmons. Legg merke til den spesielle H-en, som minner svært mye om H som skrevet i gotisk hånskrift, og den horisontale streken som markerer g-en.

Kilde: Wikimedia Commons. Bildet er opphavsrettslig frigitt i henhold til Creative Commons-lisensen.

Valget falt først på Schwabacher, men noen av elementene, som den spesielle H-en, og den harde streken over g-en, gjorde at jeg visste jeg ønsket å gjøre noen endringer. I tillegg hadde jeg på forhånd laget en variant av Schwabacher jeg likte veldig godt, særlig i form av ordene Herved slås, her vist:

Eksempel fra andre utkast til æresmedlemskapsdiplom, teksten «Herved slås»

Eksempel fra det andre utkastet jeg gjorde til æresmedlemskapsdiplom. Jeg likte spesielt godt forma H-en fikk, med den hengende høyre bua, og den forlengede staven til v-en, med krøllen på toppen. Jeg valgte også å gå for lang s (ſ), både fordi den ser bra ut, fordi den gir flere ligaturmuligheter, og fordi den motvirker anakronisme i skrifta.

Med Schwabacher og til dels Fraktur og Rotunda som utgangspunkt, bestemte jeg meg for at jeg, før jeg fortsatte, måtte definere hele skrifta, ut fra noen ideal: Jeg ønsket høytideligheta Fraktur og Schwabacher ga, men uten den harde g-en og uvanlige H-en til Schwabacher, og med den behagelig følelsen Rotunda ga.

De første skissene
Skissearket til Schwabacher mollis, Tor-Ivar Krogsæter

En av de første tingene jeg fant ut, var at jeg likte den høytidelige, men rolige følelsen jeg fikk av at bokstaven ble innledet med ei bue fra venstre til høyre, avsluttet med en krøll ned til bunnlinja; den kan sees f.eks. i bokstaven A øverst til venstre. Jeg jobbet meg gjennom majusklene, og fant etterhvert ei form jeg var fornøyd med på dem. Den runde, romerske bua ble særlig fremtredende, og de gotiske buene ble dermed ikke så harde, som f.eks. i B-en. Som toppstrek valgte jeg ei brutt bue, altså buende nedover, i stedet for å følge bua fra venstre strek, som f.eks. i bokstavene fra C til J.

Da alle majusklene var på plass, fulgte flere forsøk på å lage minuskler. Varianten jeg til slutt endte opp med, ble den nederste, skrevet med blått blekk. Jeg lagde også en kursivvariant, som jeg tror kan egne seg til begrunnelsesteksten, ettersom den både er lettere å føre i pennen, men også fordi den tar mindre plass, og tydeligere skiller seg ut på arket som løpende tekst.

Definisjon av strøktyper

Strøkene brukt til majusklene og i hovedsak til minusklene. På venstre side er linjehøyda markert: 12 punkt er fordelt med 5 til x-høyda, 4 til underheng og 3 til overheng. Fra venstre til høyre er strøkene slik:

  1. Venstre vertikal strek
  2. Venstre bue
  3. Vertikal strek:
    1. x-høyde pluss overheng
    2. full lengde
  4. Toppbue:
    1. ikke vellykket
    2. vellykket
  5. Diagonal sammenføyingsstrek
  6. Prikk
  7. Diagonal eller horisontal arm
    (de tre prikkene til høyre viser høyda jeg hadde som mål å bruke – ideelt minst ett punkt mellom toppkrøllen og bunnkrøllen)
    1. høy
    2. lav
  8. Endebue
    1. øvre/høyre
    2. nedre/venstre
  9. horisontal toppbue
    1. bred
    2. smal
  10. Koblingsarm
    1. kort
    2. høy
Fullføring av bokstaver, ligaturer, tall og spesialtegn

Etter å ha definert alle strøktypene jeg ønsket å bruke, gikk jeg i gang med å revidere minusklene, basert på det siste forslaget jeg skisserte og idéene jeg hadde fra setninga jeg viste over (Herved slås). Jeg lagde varianter av noen av bokstavene – l, t v, w og x – samt ei rekke ligaturer. Hva gjelder sistnevnte, ble jeg spesielt fornøyd med Th-, Wh-, Qu, st-, er- og re-ligaturene; de sistnevnte to ligaturer jeg selv står bak – i hvert fall kjenner jeg ikke til dem fra andre kilder.

jeg ble brukbart fornøyd med tallene. Spesialtegnene fungerte greit nok, skjønt guillemetene ble ikke helt vellykket. Jeg avsluttet med å lage ei rekke greske bokstaver, og definerte majusklene der de ikke naturlig fulgte av de latinske majusklene.

Endelig resultat

Jeg ble veldig fornøyd med det endelige resultatet. Det var en god del finpuss som måtte gjøres til slutt; blant annet måtte jeg forme X-en helt på nytt. For å få det til et tilfredsstillende resultat, måtte jeg skrape bort feilene jeg fant, for så å forsiktig legge på de nye strøkene. Ofte var det faktisk bedre å legge de nye strøkene først, for så å skrape vekk det som ikke hørte hjemme. Problemet med misfarging av området som var skrapet vekk, ble enkelt løst med viskelær til slutt; alle blyantstrekene måtte jo uansett vekk, og da oppdaget jeg til stor glede at de områdene som var blitt fikset på, var blitt fine og hvite.

Nedenfor ser du skrifta i all si prakt. Jeg har listet opp hvilke tegn som er inkludert, og håper at også tilføyelsen av gresk kan være til glede. Tilbakemeldinger på skrifta mottas med stor, stor takk.

Schwabacher mollis, skrift utformet av Tor-Ivar Krogsæter, februar 2016.
Schwabacher mollis
Skrift utformet av Tor-Ivar Krogsæter, basert på Schwabacher, Rotunda og Fraktur, februar 2016.
  • Rekke 1 og 2: Majusklene A–Ø (Å fremkommer av A + ringen som vist på å), med to varianter av J
  • Rekke 3 og ⅔ av rekke 4: minusklene a–å, med ekstra varianter av l, r, t, v, w (3 stk.) og x. >
  • Rekke 4 (siste tredjedel) og mesteparten av rekke 5: Ligaturer, da følgende:
    • fſ
    • st, variant 1
    • re, variant 1
    • re, variant 2
    • Ll (walisisk)
    • ll (walisisk)
    • Th
    • Wh
    • ſz
    • lz
    • Qu, variant 1
    • Qu, variant 2
    • Œ
    • st, variant 2
    • er
    • @
    • &
  • Rekke 5, slutten: Tegnsetting (spørsmålstegn, utropstegn, guillemeter og krøllesitattegn)
  • av rekke 6: Tall, med varianter for enkelte siffer
  • Rekke 6, siste tredjedel: puntum, komma/semikolon; bindestrek, oblik bindestrek; tilde, lang og kort; matematiske operatører (×, + − ÷); parenteser; kvadratrot
  • Rekke 7 og 8: Greske minuskler og majuskler med alle polytoniske tegn samt iotisering representert. Variant av sigma, slutt-sigma, vist med rødt blekk. Øvrige majuskler er tenkt som i det latinske skriptet.

Jeg er fortsatt litt usikker på om jeg burde ta med nedstrøket til Æ, som er vist med blyantstrek i bildet over. Hva tenker folk om det? Jeg la også merke til at jeg har glemt å renske opp blekket som hadde blitt dradd utover på Π (majuskel pi). For øvrig skulle jeg mene det meste er på plass slik det bør være.

Tilbakemeldinger og sluttkommentar

Jeg blir veldig takknemlig dersom noen skulle ha tilbakemeldinger de ønsker å gi, og særlig hva gjelder problemer de måtte se. Mye tid gikk med, og prosessen var svært lærerik. Nå gleder jeg meg til å sette i gang med å skrive diplomene, slik at æresmedlemmene kan beæres med et diplom som med sikkerhet er unikt.

torsdag 25. februar 2016

Hackmaster: Dikt til Sogrer

Hackmaster-gruppa mi, den norske, ble gjenopplivet fra nyåret av, og vi har hatt noen helt fantastiske spillkvelder. Kommende helg skal vi møtes igjen, og den høydrek… høygravide Achilleia og den nye Sogrer (spilt av Karl Espe, ny spiller) har lagt planer for hvordan de skal ha sjanse til å fortsette eventyret, på en smart måte, slik at ingen kreperer. Forrige gang var de nemlig så lur at de villig gikk inn i fiendeterritorium i Frandorborg og yppet til bråk. Kamp fulgte, og Sogrer ble truffet av ei pil i underarma (jeg fikk kritisk treff), som gjorde 24 poeng i skade på ham! Han ble sporenstreks tatt med til barbereren bartskjæreren, så får vi se hvordan det går med ham; for øyeblikket er han bevisstløs.

I anledning den kommende spillkvelden, tok jeg meg et øyeblikk på lesesalen og diktet et lite «håvamålsk» dikt til ham i kalenderinvitasjonen, så får vi så om det inspirerer. Her er det i hvert fall:

Slasken slepp arma armbrøsten slakta medvitet mista for lengst på bordet åt bartskjærar’n, som harmdirrande skjer huden. Stor sut styrar skarpe skjeret; gudane gjeve karen krefter å kveikje seg snart til strids å stå.

onsdag 6. januar 2016

D&D: DawnforgedCast: «Be a Better Game Master - Non-Linear Adventure Creation»

Denne filmen forklarer på glimrende vis hvordan en kan gjøre lineære eventyr spennende, både for spiller og spilleder. Jeg ble for øvrig oppmerksom på filmen via GameMaster’s Journey 82: To XP or Not to XP, Random Encounters & Should the Players Always Win?.

tirsdag 5. januar 2016

RHD: Dagens spennende personlighet Ⅰ

Geline Angelli: Possitivspiller

Informasjonen som er å lese om Geline Angelli i folketellinga fra 1875. For øvrig er alt materiale fra 1875-tellinga nå åpent tilgjengelig for alle (100-årsgrensa er for lengst passert).

Den unge Geline Angelli – antatt uttale /dʒeˈli(ː)ne anˈdʒelːi/ – var tilreisende fra Italien sannsynligvis på julebesøk. Stedet var plassen Stor-Svendstuen i Storelvdalen, og den ugifte herren var 18 år (f. 1857 i Italien). Han var nok ingen hvemsomhelst, for som livsstilling (yrke) står oppført Possitivspiller. Et positiv er, hvis det her er snakk om det jeg assosierer med det, et lite, bærbart orgel til bruk i små orkester.

Hva slektskapet eller koblinga mellom denne unge herr Angelli og familien til Oline Olsdatter eller Arne Hansen var, sier lista ingen ting om, men det må ha vært spennende for bygda å få besøk av en italiensk, romersk-katolsk musiker til jul!

torsdag 24. desember 2015

Julestemning på jobb

Julaften var jobbdag for meg, men julestemning, det fant jeg meg likevel.

Registreringsarbeid på RHD mens _Tre nøtter til Askepott_ vises på NRK

Ja, jeg har veldig bred skjerm, og to av dem, faktisk.

lørdag 19. desember 2015

Mastergradsstudentenes uteksamineringsseremoni: Studentens tale

Både Kjersti og jeg er ferdig med masterstudiet vårt nå – endelig – og 17. desember ble det holdt uteksamineringsseremoni for alle de nye magistrī. Jeg fikk æra av å holde studentens tale, og jeg har gjengitt manuskriptet nedenfor i si helhet. Underveis i talen kom jeg riktignok med noen improviserte bemerkninger, men mesteparten av det som ble sagt står her. Og med det tilbyr jeg en skål til ære for oss begge: Bonam fortūnam nōbis exopto in viā vītae vādere!

Avsnittsinndelinga kan kanskje virke litt rar, litt oppstyltet; det var et grep jeg valgte da jeg skrev den inn for at det skulle være lettere for meg å følge manuskriptet, uten å måtte se ned så ofte. Jeg anbefaler andre det: Sett inn linjeskift oftere enn du ellers hadde gjort, slik at hvert avsnitt inneholder ei kort tankerekke. Da står du mye friere når du skal tale, slik at du kan tale til publikum, ikke lese høyt til dem fra et papir.

Tale til masterstudentene under uteksamineringsseremonien. Foto: Synnøve des Bouvrie.
Tale til masterstudentene under uteksamineringsseremonien. Foto: Synnøve des Bouvrie.

Studentens tale under uteksamineringsseremonien høsten 2015, HSL-fak.
Taler: Tor-Ivar Krogsæter

Kjære alle veileder, professorer og forskere; studiekonsulenter; og familie, venner og alle andre som har hjulpet oss på veien: Graduātūrī vōs salūtant! – Vi som er i ferd med å uteksamineres, hilser dere!

Kjære alle studenter! Gratulerer med dagen!

Den som tildeles en mastergrad skal ha utviklet kompetanse for kritisk analyse som gjev overføringsverdi til andre felt, som det står i programmet for historie. Vi som sitter her som nyuteksaminerte i dag føyer oss dermed inn i rekka av nordmenn – rundt 9½ % menn og 7,6 % damer – som har greid det vi nå har klart: Å fullføre en mastergrad.

Så hva skal vi med en slik grad? Media vil ha det til at vi lider av «mastersyke» her til lands, men Aftenposten kunne i fjor melde at NiFu hadde konkludert med at det bare var tull – heldigvis. Hun som skreiv artikkelen har forresten selv en mastergrad…

7 og 9 % damer og menn er likevel ganske høye tall. Ei viktig grunn til at så mange er i stand til å ta så høy utdannelse, er tanken om lik rett til utdanning for alle, som gjør at vi nå skal stifte bekjentskap med en ny venn, som kommer og banker på døra: Lånekassen. Utdanningsstøtta vi alle får anledning til å benytte oss av, gjør at vi ikke bare har et høyt antall høyt utdannede mennesker i landet, men at også gjennomsnittsalderen er usedvanlig høy. Når nordmenn tar fatt på utdannelsen her til lands, er en gjennomsnittlig franskmann ferdig med bachelorgraden sin. Den gjennomsnittlige nordmannen i høyere utdanning er faktisk 28 år.

Går vi én generasjon tilbake, var det ikke uvanlig med 2,6 barn innen den tid, mannen med flere år i fast arbeid bak seg, og kona mest sannsynlig det samme. Men mens foreldregenerasjonen kunne skryte av et allerede langvarig fast forhold til hverandre, fast arbeidskontrakt og jobb sikret ut livet, og kun ett huslån og ett billån, kan vi med den høyere utdannelsen skryte av å kanskje ha oppnådd litt mer: Mange av oss har nå funnet livsfølget vårt, så gratulerer til dere! Og de som enda ikke har det, vi kan alle nyte et fast forhold til Lånekassen i hvert fall til vi er 50 – så lenge vi betaler i tide. Hva gjelder fast ansettelse: Omtrent 8 % av den norske arbeidsstokken er i midlertidig ansettelse, men noen av oss sikter kanskje etter endt utdannelse å fortsette karrièren i høgskole- og universitetssektoren; vi kan forvente 18½ % midlertidighet. Men det kunne vært verre: Hadde vi vært kunstvitere hadde 58½ % av stillingene vært midlertidige. Med slike jobbutsikter slipper vi kanskje unna problemet med huslån og billån, for hvilken bank gir vel huslån til noen som kun kan vise til jobb to år frem i tid?

Men det er ingen grunn til fortvilelse: De aller fleste av oss får oss et arbeid vi har lyst til å holde på med nokså raskt. Faktisk har graden av mistilpasning i forholdet mellom utdannelse og arbeid gått ned fra 8,9 % i 03 til 4,3 % i 2013. Det samme gjelder arbeidsledige med høy utdannelse: Tallene synker. Forskerne bak NiFu-rapporten konkluderer med at det tallene viser, betyr at «mastersyken» er oppdiktet, for arbeidslivet absorberer de store kandidatkullene. Dermed kan vi se frem til mange år med variert og spennende arbeid, som arkeologer; filosofer; historikere; jurister, fredsvitere og statsvitere; lingvister, litterater, bibliotekarer og medievitere; religionsvitere; sosialantropologer; sosiologer; lektorer i alle fasetter; og ikke minst det meste annet, for masterstudenter har vist at de i kraft av å ha en mastergrad evner å jobbe selvstendig over lang tid med utfordrende problemer. Folkens: Det er vi her i salen, det!

Når man leter på nettet etter gode råd til hva som bør sies i en tale som den jeg har fått æren av å holde til dere, finner man at livsråd er noe som hører med. For en generasjon siden hadde nok femogtredve år og ferdigutdannet vært en smule gammelt, men det er altså ikke slik lenger. Etter sigende skal man visstnok være ung nå i 30-årene, og 40-åringene vil vel gjerne si det samme. Jeg, derimot, føler meg voksen, og det på godt. Jeg håper dere som sitter her i salen føler det samme som meg – at dere har blitt voksen, og det på godt – at masterutdannelsesløpet har forberedt oss på livet.

I den anledning synes jeg vi bør tenke på dem som har slitt i utdanningsløpet sitt. En del av vi tilstedeværende har tenkt å fortsette i akademia, og jeg har derfor en hjertesak jeg ønsker å ta opp. 10. oktober er verdens psykisk helsedag, og den følges opp av den nå svært vellykkede Movember-kampanjen. Hver tiende student sliter med psykisk helse i løpet av studieløpet, og årsakene er mangefoldige. Mi erfaring er at vennskap og gode familieforhold er uvurderlige for å klare seg gjennom et langt studieløp. De fleste instituttene har egne studentforeninger for mastergradsstudentene, og noen studenter er også med i åpne foreninger. For å vise tilbake til tallene for psykisk helse: Det er flest damer som sliter med plager – faktisk hver femte av dem – og studentene opplever større grad av psykiske helseproblemer i begynnelsen av studieløpet. Tar man i betraktning at det også er flere kvinnfolk enn mannfolk som tar høyere utdannelse, tyder dette på at vi studentene, men også de akademisk ansatte, har et arbeid å gjøre for de kommende kullene. Vær inkluderende! Er det noen du sjelden ser, eller som helst trekker seg unna, gå dem i møte! Dette er noe vi humanistene – altså vi som har tatt utdannelse innen de humanistiske vitenskapene – bør være eksperter på – vi studerer og forsker tross alt på mennesker. En glad student blir en god student. Det samme gjelder nå for de mange av oss står på terskelen til arbeidslivet: En glad kollega blir en god kollega.

Så selv om vi nå skal bli – vi kan nå kalle det – voksne, betyr ikke det at studietida er over, heller ikke moroa. En voksen tar ansvar for seg selv og andre. Den voksne bør da også ha kapasitet til å inkludere, spre glede, støtte, gi ros, være et medmenneske; men den voksne kan også føle seg ekskludert, være for sliten til å gi av seg selv, trenge støtte, trenge ros, og trenge et medmenneske. Den voksne kan da også føle at man ikke kan be om hjelp når man trenger det; tvert imot er det et tegn på at man har vokst som menneske at man er i stand til å se – som Arthur Arntzen sa det – bjælken i sett eget aue, be om hjelp når man trenger det, og dermed våge å være svak. Det er nemlig det som virkelig kjennetegner et voksent menneske: at man våger å se og erkjenne sine egne svakheter, og gjøre det som trengs – som å be om hjelp – for å utbedre dem.

I Norge er vi glad i tanken om at alle er like. Dette er et ofte misforstått konsept, og konsekvensen av misforståelsen er særlig tydelig å se i skolen. Poenget er at alle er likeverdige, og at alle har lik rett til å behandles deretter. I skolen vil det si at ikke bare elevene som er svake i fag skal få tilpasset opplæring, men også de som er spesielt dyktige; alle elevene har den samme retten til å få utfordringer etter evne. Lektorer: Dere har et stort ansvar å skjøtte. Det er dere som skal skolere neste generasjon av elever for å gjøre dem som ønsker det klar til universitetsutdannelse. Våg å utfordre dem! Våg å se dem, hver enkelte elev! Og våg å tolke likhet som lik rett til å bli sett som unik.

Dette siste er det jeg håper vi alle tar med oss ut i livet vi nå skal møte. Det har blitt en floskel å si at vi er alle unike. Hvis alle er unike, følger det ikke da logisk at ingen er unike? Poenget er selvfølgelig å minne en på at vi alle kommer med våre egne særegenheter, på godt og vondt. På kjølelageret på Coop her i byen, jobbet vi under slagordet Gjør hverandre god!; den enkelte ansatte fikk bonus etter den felles innsatsen til alle som jobbet der. Vi har hver våre unike styrker og svakheter; greier vi å respektere disse særtrekkene ved hverandre og bygge på dem, greier vi også bli bedre mennesker i et bedre samfunn. Nå har vi kunnskapen som kreves for å gjøre dette på høyt nivå. Vi som uteksamineres i dag, bygger morgendagen, og vi klargjør grunnen for barna som følger etter oss.

Derfor, kjære medstudenter: Vi er morgendagens menn og kvinner. La oss gjøre som historikerne og lære av fortida, slik at vi kan bygge ei bedre fremtid med kunnskapen vi har i dag. Gratulerer med dagen, alle sammen.

torsdag 5. november 2015

Masteroppgaven: De der fordømte referansene

Jeg holder på og gjennomgår alle kommentarene jeg har fått fra Yngvild (og meg selv) til kapitlene Ⅱ–Ⅴ. En kommentar jeg hadde til Cicero har de siste par–tre månedene bare stått som [Sett inn ref. til kommentarer mot Cicero om det tvilsomme ekteskapet hans.]. I dag, etter rundt sju timers arbeid, oppslag i ti bøker som ikke ga noe svar, fire bøker som ga svar, samt ordbøker, grammatikk og primærkilder via The Latin Library og i bokform (takk og pris for Loeb Classical Library), fikk jeg endelig skrevet referansen. Og folk lurer på hvorfor det tar lang tid å skrive akademiske tekster?

Bilde fra Hula ved siden av Imladris, fra mens jeg jobbet med kapittel V av masteroppgaven min. Åtte bøker, én times arbeid, ei setning. Bilde av Tor-Ivar Krogsæter.
Bilde fra for noen uker siden, da jeg skreiv på kapittel Ⅴ. Åtte bøker, én time, ei setning.

Og hva var Cicero blitt «ertende utfordret» med? Ord han beskriver som maledicta – hånende skjellsord og krenkende tale; utfra det vi kjenner til om Ciceros eget seksualliv, kan vi anta at det hadde noe å gjøre med ekte­skapet hans til ei – selv etter datidas normer – drøyt ung jente for en sekstiåring.26

26 I Dē officiīs (1.85) sammenligner han statsstyret med vergens ansvar: Slik vergen må ta avgjørelser til beste for den beskyttede, ikke med hensyn til seg selv, slik må også statsstyrerne handle for staten. Hva da med ekteskapet hans til den unge Publilia? Han var blakk,* hun var rik, men han var vergen hennes. Kritikken noen ga under bryllupet avviste han med skarpt vidd: Crās mulier erit. Høsten 46 giftet de seg, og noen uker senere, året etter, skilte han seg fra henne; beretningene sier det var fordi hun av sjalusi var kald og ufølsom hva gjelder Ciceros tap av dattera Tullia. (Hemelrijk 1999: n. 171 s. 257; Rawson, E. 1983: 223–5.)
* Cic. Att. 12.51.3: Dēbēre nōn esse dīgnitātis meae (…): ‹Hoc metuere, alterum in metū nōn pōnere!› (…).Det er ikke verdig for meg å være i gjeld (…): ‹[Rart] å frykte dette, [og] å ikke regne dette andre som forferdelig!› (…).
Quint. Inst. 6.3.75: Hun kommer til å være et kvinnfolk i morgen.

Litteratur:

Hemelrijk, Emily A.: Matrona Docta : Educated women in the Roman élite from Cornelia to Julia Domna, Routledge, London, 1999.

Rawson, Elisabeth: Cicero : A Portrait, Cornell University Press, Ithaca (NY), rev. utg. av 1983.

lørdag 3. oktober 2015

Høst på campus UiT

Høst på campus UiT, bilde av tre sopper, foto Tor-Ivar Krogsæter
Det begynner å bli høst. Jeg tok dette bildet 24. september utenfor historie, for for meg er det beste, hyggeligste høsttegnet at det begynner å dukke opp morsom sopp her og der. Hva dette er aner jeg ikke, men de er da fine, ikke sant?